"Å slåss for Oslo blir man ikke kirke- og undervisningsminister av" : en case-studie av representasjon med særskilt fokus på representasjon av valgkretsene
"Å slåss for Oslo blir man ikke kirke- og undervisningsminister av." En case studie av representasjon med særskilt fokus på representasjon av valgkretsene Klassisk representasjonsteori sier at representanter i nasjonalforsamlinger kan anses som landets, valgkretsene, partiets eller gruppen...
| Main Author: | |
|---|---|
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Norwegian Bokmål |
| Published: |
1997
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/14143 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-38422 |
| Summary: | "Å slåss for Oslo blir man ikke kirke- og undervisningsminister av." En case studie av representasjon med særskilt fokus på representasjon av valgkretsene Klassisk representasjonsteori sier at representanter i nasjonalforsamlinger kan anses som landets, valgkretsene, partiets eller gruppens representant. Det spesielle fokus i denne avhandlingen er representantenes forhold til egen valgkrets, og utgangspunktet er Richard F. Fenno's analyse av amerikanske kongressrepresentanter. Det er forskjell på det norske parlamentariske systemet og et amerikansk presidentsystem, men forholdet nasjonalforsamling versus valgkrets kan sammenlignes. Men hvem mener representantene selv at de representerer? Har representantrollen et entydig innhold, eller er må representantene ivareta flere rollesett, og er det konflikt mellom disse? Aktør/arena-perspektivet gir et teoretisk rammeverk for at en utfia en klassisk tilnærming kan definere folkevalgtes virksomhet som aktivitet på ulike arenaer. På hver arena moter de ulike sett aktører, de er selv som aktør på alle arenaer, og kan møte motstridende interesser og krav. Dette er tema for denne avhandlingen, og i tillegg drøftes om representasjonsoppfatninger varierer utfra partienes ulike forhistorie. Oppgaven er en case-studie, basert på intervjuer med 9 representanter, fordelt på partiene Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet og valgkretsene Finnmark, Hedmark og Oslo. I tillegg er det gjort observasjoner på årsmøter og andre møter. Resultatet av analysen viser at representantene oppfatter seg selv primært som partirepresentanter, men også som utsendinger fra eget valgdistrikt. Få av representantene slutter seg til tanken om representanten som "free agent", altså utelukkende landets tillitsvalgte, men mener de også er forpliktet av landet som helhet. Representantenes ytre og indre valgkretser skiller seg fra de amerikanske kongressrepresentardene. En kan definere fylket, partivelgerne og fylkespartiet som omlag tilsvarende Fenno's 3 ytterste kretser. En finner imidlertid ingen parallell til "the intimates" eller "personlig valgkrets". Partiet er den modererende faktor, og de fleste representanters forhold til organisasjoner og velgere går gjennom partiet. Representantene har imidlertid nettverk på siden av "valgkretsene". Også norske representanter kommer i klemme mellom å bruke tid i valgkretsen og oppgaver i nasjonalforsamlingen, og dilemmaet øker med høyere parlamentarisk status. Representantene arbeider for kretsen parallelt med at de deltar som partirepresentanter i Stortingets konstitusjonelle oppgaver. Mesteparten av den innsats som gjøres for valgkretsen foregar i "skjulte kanaler", her er det ingen forskjell på representantene. Valgkretsens ve og vel opptar dem, og de er avhengig av fornyet tillit fra kretsene i forbindelse med renominering og gjenvalg. I nominasjonsprosessen vil de være usikre på om den innsats de har gjort for kretsen blir vurdert som god nok, om selektoratene kjenner til den innsats de har utøvd i "skjulte kanaler", og om tilliten blir fornyet. Dette skaper usikkerhet, og fører til at representantene ikke ser med forventning fram mot nominasjonsprosessene. Nederlag i valg deler representanten med partiet. Analysen definerer 4 ulike arenaer, Stortinget, partiene, valgkretsene og media. Hver av de tre første arenaene stiller krav til representantene. Disse kravene kan være motstridende, og representantene må bestrebe seg på å imøtekomme krav fra alle arenaer dersom de skal ha muligheter for fortsatt representasjon, og Føre en parlamentarisk karriere. Stortinget setter krav om deliberasjon og forhandlingsvilje, partiet setter krav om lojalitet til partiets politiske vedtak, mens valgkretsen setter krav om politiske resultater. Disse kravene er nødvendigvis ikke sammenfallende, og henvises ofte til ulike parlamentariske sub-arenaer. Deliberasjon og forhandlinger foregår i lukkede komitemøter og forhandlinger mellom partibraksjonene, partistandpunktet forfektes fra Stortingets talerstol, mens valgkretsspørsmål ofte løses via representantenes kontakt med departementenes politiske ledelse (de skjulte kanaler). Media er en egen arena, og representantene har et dualistisk forhold til media. De innrømmer medias betydning, men har få muligheter til selv å påvirke denne arenaen. De opptrer her på medias premisser, og får ikke alltid de oppslag de selv ønsker. Samtidig er de avhengig av media for at valgkretsen skal bli kjent med det arbeidet de utfører på Stortinget, men hva som er viktig, vurderer representantene og media ulikt. Medias fokus er person, nyheter og konflikt, men representant ønsker referat, politisk bakgrunnsstoff og analyser. |
|---|