| Summary: | Tradisjonell kunnskap har fått anerkjennelse i internasjonale konvensjoner og i Naturmangfoldloven i forvaltningen av naturressurser. Spesielt gjelder denne anerkjennelsen i samiske og andre urfolksområder, som begrunnes med at samer og andre urfolk har lange tradisjoner i høstingen av naturressurser. Til tross for at samisk tradisjonell kunnskap er anerkjent som kunnskapsgrunnlag i offentlige beslutninger, er den lite synlig i forvaltningen. Det er også etablert en lokalforvaltning av laksefiske i Deatnu/Tanaelva, men fremdeles er det bare de naturvitenskapelige kunnskapspraksisene som gjelder i forvaltningen. Jeg har stilt spørsmål om hva tradisjonell kunnskap er, hvordan den kommer til uttrykk i praksiser, fortellinger og begreper, og hvordan kunnskapen kan implementeres i forvaltningen. Tilgangen på tradisjonell kunnskap har jeg fått ved å delta i tradisjonelle praksiser i Sirbmá-området, og gjennom intervjuer med lokalbefolkningen. Sirbmá-området ligger i Deanuleahki/Tanadalen. Der er det fremdeles kontinuitet i flere av de tradisjonelle praksisene. Kontinuiteten av praksiser kommer spesielt godt fram i laksefiske i Deatnu. Fiskemetoder slik som golgadeapmi/drivgarnsfiske, buođđun/stengselsfiske og oaggun/stangfiske er praksiser som har lang tradisjon blant lokalbefolkningen i Deanuleahki/Tanadalen. I vitenskapen har det lenge vært et skille mellom natur og kultur, som ikke alltid har samsvart med folks egne praksiser. Denne atskillelsen kan ha lagt grunnlaget for at naturvitenskapelig kunnskap har hatt en offentlig autoritet til å frembringe fakta om naturen over lang tid. Jeg vil i stedet argumentere for at det finnes flere fakta. Disse kommer best til uttrykk gjennom praksisene til folk, og som frembringer variable ontologier. Jeg har tatt utgangspunkt i postkoloniale teorier som ikke skiller mellom natur og kultur, slik som STS (Science og Technology studies) og ANT (aktør-nettverk-teorier). Jeg har argumentert for at landskaper er i en kontinuerlig prosess. De er formet av mennesker samtidig som de former mennesker. Laksen i Deatnu er således blitt til gjennom de praksiser som foregår i elva.
|
|---|