| Summary: | Denne masteroppgaven er et komparativt casestudie av Norge, Sverige og Danmarks forsvarspolitiske prioriteringer i Arktis i perioden 2011 til 2016. Jeg har identifisert at globalisering og klimaendringer har gitt et økt fokus på sikkerhetspolitikk i Arktis. Med den omfattende oppbyggingen av Russlands militære kapasitet, og følgelig Ukraina-krisen i 2014, vier Norge, Danmark og Sverige nå også fokus på behovet for sivil og militær beredskap i Arktis. Avhandlingen viser at Norge, Sverige og Danmark dimensjonerer sine forsvar i møte med et økende behov for territoriell forsvarskapasitet. Dette betyr naturlig nok at Sverige og Danmark har rettet fokus mot russisk militær aktivitet i Baltikum og Østersjøen, og Norge til Barentshavet. Norge har gjort interne omprioriteringer i det norske forsvarets kapasiteter for å imøtegå økt militær og sivil aktivitet i Arktis. Danmark, med Færøyene og Grønland, har utvidet kapasiteten til det danske Kystvernet, men demonstrerer således en begrenset evne og liten politisk vilje til å bygge opp territorielt forsvar rundt Færøyene og Grønland. Sveriges fokus på arktisk forsvarspolitisk utvikling begrenser seg hovedsakelig til det nordiske forsvarssamarbeidet. I møte med mulige sikkerhetspolitiske situasjoner som er for store for Norge, Sverige og Danmarks individuelle forsvarskapasiteter, men for små for at NATO vil velge å involvere seg, har det nordiske forsvarssamarbeidet blitt styrket. Dette gir Sverige og Danmark bred støtte i møte med Russland i Østersjøen og Baltikum, og for Norge i Barentshavet.
|
|---|