| Summary: | Studien tar utgangspunkt i tre områder i Nordland som i liten grad har vært gjenstand for arkeologisk forskning. Gjennom en spørreundersøkelse og dybdeintervjuer av befolkningen med tilknytning til Fleinvær i Gildeskål kommune, Bliksvær i Bodø kommune og Ness i Hamarøy kommune, kartlegger studien hvordan folks bevissthet om kulturminner i nærområdet har blitt til innenfor en lokal diskurs. Begrepet ”diskurs” defineres i denne sammenhengen som ”de utsagn som gjøres, samt formelle, materielle og institusjonelle vilkår”. Problemstillingen kretser rundt den lokale diskursens bestanddeler og besvarer følgende spørsmål: Hvilke materielle uttrykk baserer den lokale diskursen seg på? Med andre ord, hvilke kulturminner, og aspekter ved dem, fremheves i en lokal diskurs? Hvilke uttrykksformer tar den lokale diskursen? Eksisterer det mange sagn omkring kulturminner, eller utveksles kunnskap om kulturminner hovedsaklig gjennom dagligdagse samtaler? Hvilke institusjonelle rammer ligger til grunn for den lokale diskursen? Hvem, i mangel på faglig formidling, skaper og viderefører kunnskapen om kulturminner? Avslutningsvis fokuseres det på den lokale diskursen i praksis for å undersøke hvorvidt den lokale diskursen er åpen for alle, eller styres av enkeltpersoner eller mindre grupperinger? Studien konkluderer med at kulturminnebegrepet innenfor en lokal diskurs er bredt, og i stor grad involverer nyere tids kulturminner, mens ikke-materielle kulturminner som sagn ikke blir ansett som kulturminner av befolkningen. I forhold til hvilken verdi kulturminnene holder for lokalbefolkningen, er det den lokale konteksten som får størst oppslutning, med hovedvekt på kulturminnenes verdi som historiske kilder og kulturminnene som ressurs for stedet. Enkeltpersoner eller mindre grupper er aktive i formidlingen av stedets historie. Deres fortellinger vinner troverdighet ved å være eller bli verifisert av arkeologer, men den lokale diskursen er på ingen måte avhengig av en arkeologisk formidling for å være levedyktig.
|
|---|