| Summary: | Bakgrunn: I 2010 ble Helse Nords regionale traumerapport utarbeidet. Her ble Helgelandssykehuset Mosjøen klassifisert som et sykehus med tilpasset akuttfunksjon, noe som sidestiller sykehuset med prehospitale tjenester, og medfører at traumepasienter ikke lenger skal fraktes dit (2). Mål: Å retrospektivt undersøke om det på tross av retningslinjene kom inn traumepasienter til HSYK Mosjøen i perioden 1.1.2010 - 31.12.2011. De eventuelle traumetilfellene skal studeres nærmere med tanke på hendelsesforløp, tidstap til akuttsykehus/traumesenter, tidstap til eventuell nødintervensjon, og eventuelle komplikasjoner som følge av dette. Det skal også undersøkes hvorfor de ble fraktet til HSYK Mosjøen, og hvem som tok avgjørelsen. Metode: Studien baserer seg på gjennomgang av pasientjournaler i DIPS, og gjennomgang av lydlogger fra AMK sitt journalsystem AMIS. Resultater: Studien viser at 18 unike traumepasienter, med henholdsvis 19 ulykker, ble fraktet til HSYK Mosjøen. De fleste ulykkene skjedde i nærheten av sykehuset. Ni pasienter hadde oppfylte kriterier for vitale parametere, mens de resterende ville aktivert traumeteam på bakgrunn av klinikk eller skademekanisme. Ni pasienter ble overflyttet til akuttsykehus/traumesenter. Lydloggene fra AMIS viste at det var ambulansepersonellet, AMK, AMK-legen, legevaktslegen og vakthavende lege på HSYK Mosjøen som hadde tatt vurderingene av transportsted. Årsakene til valget var i hovedsak undervurderinger av situasjonene og mangelfull kommunikasjon angående kritisk informasjon mellom de ulike leddene. Konklusjon: Da det ikke ble utført noen form for nødintervensjon blant pasientene som ble overført kan man derfor ikke trekke en konklusjon med tanke på tidstap før nødintervensjon eller komplikasjoner som følger av tidstapet. Alle foruten én av pasientene hadde et tidstap til akuttsykehus/traumesenter. Studien dokumenterer at det til tross for traumerapportens retningslinjer vil komme alvorlige og potensielt alvorlig traumer til sykehus uten akuttfunksjon. Disse sykehusenes posisjon i det nasjonale traumesystemet burde derfor vies større oppmerksomhet.
|
|---|