| Summary: | Deler av norsk fiskerinæring og fiskeriavhengige kommuner står i dag ovenfor en situasjon hvor man i større grad enn tidligere konfronteres med motstridende hensyn relatert til sosial-, økonomisk- og økologisk bærekraft. Mer spesifikt står norsk trålnæring i skjæringsfeltet mellom dens tradisjonelle rolle som en sesongutjevnende råstoffleverandør til lokal industri, og dens rolle som en konkurransedyktig eksportnæring i et skiftende og globalisert marked, to hensyn som vanskelig komplementerer hverandre. I Hasvik kommune i Vest-Finnmark var det lenge en leveringsavtale fra kysttråleren Riston som hadde fått tildelt kvoter mot å tilføre råstoff til kommunens fiskeindustri. Ved at denne avtalen ble brutt fra rederiets side gikk kommunenes ledelse i forhandlinger med rederiet for å oppnå en kompensasjon i form av et fond, noe kommunen lyktes med. Gjennom en studie av "Riston-fondet" i Hasvik kommune viser jeg hvordan nye avtaler mellom det kommunale, statlige og private er med på å skape et nytt mulighetsrom for aktørene. Studien av Riston-prosessen i Hasvik har vist betydningen av en omstillingsorientert og næringsmessig kompetent kommunal ledelse. Jeg argumenterer for at i en næring i endring trenger man en økt grad av fleksibilitet og omstillingsdyktighet for å dermed være bedre rustet til å imøtekomme framtidige utfordringer. Som et ledd i dette er det også nødvendig å ta et oppgjør med de forventningene man har til norsk fiskeindustri, forventninger som ble skapt under andre forhold enn de man ser i dag.
|
|---|