| Summary: | Introduksjon I Norge har man, med bakgrunn i europeiske satsningsområder, utarbeidet en kvalitetsreform og et kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning. Her står det at det skal legges vekt på valgfrihet i studieløpene. Ved medisinstudiet i Tromsø har man drevet med valgfri undervisning siden dets oppstart i 1973. I 2. års valgfriperiode er det satt av fire uker til arbeid med et selvstendig prosjekt. Det foreligger ingen studier av det som gjøres i denne perioden, og man trenger empirisk grunnlag for å diskutere og forbedre denne valgfriperioden i den nye studieplanen. Har økt fokus på valgfrihet ført til at man stiller for lave krav til studentene? Materiale og metode Spørreundersøkelse på MK-11 våren 2013 med spørsmål om reisevirksomhet, tid brukt på prosjektet, oppfølging fra veileder, og utbytte. Systematisk gjennomgang av 47 prosjektrapporter fra et anonymisert kull. Resultater 74 % (72/97) svarte på spørreundersøkelsen. 58 (80,6 %) av respondentene reiste i forbindelse med valgfri periode, 25 (43,1 %) av disse valgte reisemål før de valgte problemstilling. De som reiste brukte i gjennomsnitt 28,6 dager på selve reisen, og 8,3 dager på selve prosjektet. De som ikke reiste brukte i gjennomsnitt 12 dager. Flere omtalte valgfriperioden som ferie. 1/3 var misfornøyde med oppfølging fra veileder. 2/3 var fornøyde med prosjektrapporten, litt over halvparten var fornøyd med det faglige utbyttet, og 4/5 var fornøyde med det personlige utbyttet. En del av prosjektrapportene var veldig gode, men alt for mange var av dårlig kvalitet. Diskusjon Økt fokus på valgfrihet og læringsutbytte har absolutt sine fordeler. Samtidig kan man ikke rettferdiggjøre fire ukers undervisningsfri kun på bakgrunn av studentenes personlige utbytte. Valgfriperioden fremstår i mange tilfeller som en ferietur, veileder gir for dårlig oppfølging, og det stilles for lave krav til arbeidet som blir gjort. Alt dette kan forbedres med enkle grep, og dette bør man ta stilling til i den nye studieplanen.
|
|---|