| Summary: | Norge har gjennom å ratifisere ILO-konvensjon §169 forpliktet seg til å ivareta reindrifta som en av flere samiske tradisjonelle næringer. Denne forpliktelsen fører til at lovverk som Plan- og bygningsloven gir reindrifta en beskyttelse i utbyggingssaker hvor reindrifta berøres. I oppgaven gjør jeg et studie av to vegutbygginger i samme reinbeitedistrikt, hvor jeg ser på hvordan det tas hensyn til reindrifta tas i planprosessene slik det er pålagt gjennom Plan- og bygningsloven. Datamaterialet som er lagt til grunn for denne masteroppgaven er innhentet fra reinbeitedistrikt – Kanstadfjord/ Vestre Hinnøy. Vegutbyggingene jeg tar for meg er Lofast som sto ferdigstilt i 2007 og Panoramavegen som fortsatt er under planlegging, og som dessuten er en direkte ferdselsåre til Lofast. Dette gjør at vegutbyggingene er underlagt forskjellige forvaltningsregimer siden den nåværende Plan- og bygningsloven kom i 2008. I mitt studie har jeg funnet at krav om medvirkning etter retningslinjer i Plan- og bygningsloven, ikke nødvendigvis betyr at reindrifta blir hørt og tas hensyn til. Dette har jeg funnet eksempler ved planprosessene for Lofast og Panoramavegen. Jeg argumenterer for at reindrifta som en berørt part av Lofast ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til i vedtaket om trasevalg, hvor andre interesser veide tyngre enn reindrifta ved valg av trase. Noe som reineierne har vektlagt er hvor viktig det er å se de helhetlige konsekvensene av en utbygging. Et av mine viktigste funn er knyttet til nettopp dette, hvor myndighetene bare har sett Lofast som ett enkelt inngrep, og ikke totalbelastningen av vegutbyggingen. Dette er Panoramavegen er et eksempel på. Det som peker seg ut i Panoramavegens planprosess er hvordan Sametinget som innsigelsesinstans viser å være en viktig støttespiller for reindrifta. En slik sterk samisk stemme som fremmer reindrifta i planprosesser vil kunne bli viktig ressurs for fremtidige generasjoner som vokser opp i reindrifta.
|
|---|