| Summary: | Denne oppgaven tar for seg lærernes omfang og hensikt ved bruk av historiske kilder og kildekritikk i klasserommet. Den ser også på korrelasjonen mellom lærernes omfang og historieforskningens anvendelse av historiske kilder. For å undersøke problemstillingen benyttes muntlige dybdeintervjuer med seks historielærere i Tromsø-området. Oppgaven avdekker at målene til lærerne er tett knyttet til mål som vi finner i målbeskrivelsene, men det er en større prioritering av den substansielle historien i faget. Tiden jobber, ironisk nok, mot historiefaget. Lærerne skulle gjerne ha hatt mer tid til å lære bort mer om alle emnene. I dette presset blir dybden i kildebruk og kildekritikk nedprioritert. Nøkkelbegrepenes som vi kjenner fra historieforskningen har ikke stor plass i undervisningen. Lærerne er innom det funksjonelle kildebegrepet, men det blir med skraping i overflaten. Kildekritikken har mer plass, men heller ikke her er det korrelasjon med historieforskningens bredde av begreper. Mine funn tyder på at kildebegrepet befinner seg selv i en knipetang mellom historieforskningens betegnelse og elevenes betegnelse. Historisk materiale og kilder er ikke det samme. Kilder blir ensbetydende med kilder til kunnskap. Internettet er den viktigste faktoren som drar kildebegrepet i denne retningen. Lærerne mener at historieforskningens anvendelse av kilder ikke nødvendigvis trenger så stor plass i klasserommet. I alle fall ikke mer enn det har i dag. Målet om utviklingen av kritiske elever er viktigere enn at elevene skal arbeide som historikere.
|
|---|