| Summary: | Under den kalde krigen ble Lyngen-området regnet som strategisk viktig i de operative planene for forsvaret av Nord-Norge. Lendemessig var Lyngen-området godt egnet for å stanse en fiende som rykket frem gjennom Finnmark eller Finskekilen. På slutten av 1970-tallet ble det gjennomført en utredning i Forsvaret som vurderte om en skulle gjennomføre en utbygging av permanente forsvarsstillinger i Lyngen-området. I 1981 ble planene om en utbygging godkjent i Stortinget gjennom behandlingen av forsvarsbudsjettet. Stillingene som ble anlagt fra grensen mot Finland og Sverige til norskekysten gikk under kodenavnet Frøy og er deretter blitt hetende Frøy-stillingene, eller Frøy-linja. Disse stillingene har vært myteomspunnet siden byggingen startet tidlig på 1980-tallet og helt frem til i dag. Frøy-stillingene fremstilles særlig i media som at i dette forsvarsanlegget var stedet hvor et angrep fra Sovjetunionen skulle stanses. Var det dette som var hensikten med stillingene? Videre blir den tidvis beskrevet i ordelag som får en til å tenke på foreldede festningsanlegg à la Maginotlinjen, med sine fort og underjordiske jernbaner. Var det meningen at dette skulle bli en norsk versjon med fort og store underjordiske anlegg? Hvorfor bygde Forsvaret egentlig disse forsvarsstillingene? I denne oppgaven ser forfatteren på følgende problemstilling: Hvorfor ble det besluttet å gjennomføre en utbygging av permanente forsvarsstillinger i Lyngen-området i fredstid og hvorfor kom beslutningen på det tidspunktet den gjorde? Problemstillingen blir sett i lys av teorien om Nordisk balanse og de etablerte begrepsparene avskrekking og beroligelse samt integrasjon og avskjerming.
|
|---|