| Summary: | Etter 40 år med forhandlinger om maritim avgrensing mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet ble den endelige grensen satt. Denne masteroppgaven studerer delelinjeforhandlingene i lys av teoretisk perspektiv som inkluderer de innenrikspolitiske faktorene i hvert av landene, i tillegg til å ta høyde for den geopolitiske konteksten som forhandlingene foregikk i. Hvordan spilte petroleumsindustriens interesser, fiskerinæringen og de sikkerhetspolitiske interessene inn på forhandlingene? Endringene i Arktis fra å være en militærstrategisk sone til å bli åsted for kyststaters samarbeid har også påvirket forhandlingene. Spørsmålene om et nytt rettslig regime var nødvendig i Arktis, bygd etter ideene til Antarktis-traktaten, gjorde at Russland og Norge fikk hastverk med å sende et signal til omverden om at det eksisterer en sterk konsensus om å benytte gjeldende Havrettskonvensjon fra 1982 i dette området. En vårdag i april 2010 overrasket forhandlingsdelegasjonene med å erklære den tentative enigheten om delelinja. Etter mange tiår med dragkamp om sektorlinje eller midtlinja, hadde Russland og Norge kommet til et rettferdig kompromiss – å dele de tidligere omstridte områdene omtrent på midten. Oppgaven argumenterer derfor for at alternative forklaringer enn militær selvhevdelse må benyttes for å forstå hvordan løsningen endelig kom i stand.
|
|---|