| Summary: | Det statseide fiskeindustriselskapet A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri (Finotro) ble etablert på begynnelsen av 1950-tallet. Avhandlingen handler om planleggingen, driften og avviklingen av Finotro. Hovedvekten er lagt på driftsfasen fra 1951 til 1986, men framstillingen går helt tilbake til 1930-årene og til de første forsøkene på å få til en omstilling i norsk fiskerinæring, fra tørr- og saltfisktilvirkning til ferske og frosne produkter. Planarbeidet under okkupasjonen er også viet stor plass. Finotros historie er tett koblet til Arbeiderpartiets fiskeri- og industripolitikk. Partiet unnfanget Finotro, tok vare på konsernet under oppveksten og bidro med omsorg og støtte i vanskelige år. Men det var også Arbeiderpartiet som skjøv problembarnet fra seg i 1986, da staten solgte statsbedriften. Avviklingen av Finotro er et tidlig eksempel i norsk historie på privatisering av statlig industri, og er således et markant skifte i retning av økonomisk liberalisering og nedbygging av en næringspolitisk aktiv stat. Et gjennomgangstema i avhandlingen er det statlige eierskapet. Hvorfor engasjerte staten ved Fiskeridepartementet seg som utbygger og eier da det skulle etableres en ny frossenfiskindustri i Finnmark og Nord-Troms etter den andre verdenskrig? Et annet spørsmål er hvordan staten opptrådte som eier, et eierskap som var kjennetegnet av en stor grad av passivitet og ansvarsfraskrivelse. Et annet tema er knyttet til Finotro som arena for organiserte interessegrupper. Ved siden av staten hadde Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og LO mindre eierposter i selskapet, noe som ga konsernet et sterkt korporativt preg. Hvordan var utviklingen i minoritetseiernes innflytelse fram til Finotro ble et heleid statsaksjeselskap i 1981? Teknologi og økonomi utgjør det tredje problemkomplekset. Finotro er et eksempel på at staten fungerte som entreprenør for innføring av nye produksjonsmetoder i fiskerinæringen. Finotro var også av stor betydning for at norske frosne fiskeprodukter ble en global vare. Den statseide frossenfiskindustrien var ingen økonomisk suksess. De tradisjonelle produktene saltfisk og tørrfisk oppnådde lenge langt bedre markedspriser enn frossen filet. Underskuddsdriften ble et kronisk problem, og en rekke ganger måtte Stortinget tilføre statsbedriften ekstra midler. Men til tross for elendige økonomiske resultater, oppfylte Finotro viktige samfunnsmessige målsettinger. Anleggene var en stabil mottaker av fangster fra kystflåten året rundt, og konsernet skapte også arbeid for flere hundre personer. På den måten bidro Finotro til å opprettholde bosettingen i regionen i en fase av norsk etterkrigstid som var preget av den kalde krigens trusselbilde. Finotro bidro også vesentlig til den velstandsøkningen som befolkningen i regionen opplevde etter annen verdenskrig.
|
|---|