| Summary: | Megaprosjekter er store investeringsprosjekter med betydelig innflytelse på samfunn, miljø og økonomi. Til tross for grundige utredninger og beregninger i forkant, presterer slike prosjekter sjelden i overenstemmelse med planene: de blir gjerne både forsinket og mye dyrere enn estimatene tilsa. Hva er det som skjer i megaprosjekter som gjør at planer om suksess blir til fortellinger om fiasko? Dette spørsmålet har fått stor oppmerksomhet både i offentlige institusjoner, i media og i faglitteraturen. De skisserte løsningene for å endre på den klassiske utviklingen har ofte dreiet seg om å forbedre bruken av styringsverktøy, med sterkere krav til nøyaktighet i beregninger og gjennomsiktighet i beslutningsprosessene. Denne avhandlingen problematiserer slike resepter, og argumenterer for at fokuset på mer nøyaktighet i megaprosjekter samtidig overser hvilken innvirkning dette kravet i seg selv har på hvordan prosjektene presterer. Studien flytter på denne måten fokuset fra bruken av styringsverktøy til verktøyene selv. Hva er deres rolle i megaprosjektenes dynamikk? Avhandlingen tar for seg utbyggingen av Snøhvit LNG. Prosjektet ble gjennomført i 2002-2007, mer enn 20 år etter at funnene ble gjort i Hammerfestbassenget. Den lange tiden skyldtes at var et nytt og usikkert prosjekt, og det var derfor vanskelig å finne en utbyggingsløsning som ble ansett både som gjennomførbar og lønnsom. Til slutt lyktes arbeidet med dette og Snøhvit ble realisert. Men til tross for omfattende forberedelser sluttet prosjektet seg likevel raskt til rekken av megaprosjekter som ikke presterer som forutsatt, med både forsinkelser og store kostnadsoverskridelser. Det ble anvendt en rekke styringsredskaper for å manøvrere i prosjektets usikre og komplekse omgivelser. Disse verktøyene baserer seg på økonomiske prinsipper: Oppfatningen er at tallene vil gi nøytrale svar. Avhandlingen anvender et STS-perspektiv og studerer bruken av to slike styringsredskaper i prosjektet. Først handler det om hvordan Snøhvit ble konstruert som et lønnsomt prosjekt. Det sentrale verktøyet for å vurdere dette er nettonåverdimodellen. Deretter handler det om hvordan kostnadsoverskridelsene ble håndtert. Det er inntjent verdistyring som hjelper til med dette. Ved å bruke disse instrumentene, kunne prosjektet tilpasses kalkylenes logikk. Dette kalles økonomisering. Ved å oversette usikre momenter til tall, blir kompleks informasjon mulig å sammenligne, håndtere og ta stilling til. Uten denne forenklingen er det vanskelig å ta beslutninger. Det er imidlertid den samme forenklingen som skaper problemer i gjennomføringen fordi de ikke favner kompleksiteten i utbyggingen. Studien gir nye innspill til megaprosjektforskningen. Det er ikke bare menneskelige aktører som spiller en rolle; hvordan prosjektverktøyene virker sier også noe om sammenhengen og dynamikken i et stort prosjekt. Jo mer nøyaktig omgivelsene tallfestes, jo mer sannsynlig er det at ting vil utvikle seg annerledes. Det kan således synes som at det nødvendige valget for megaprosjekter er et kostnadsoverskridende prosjekt eller ingen prosjekt over hode. En aksept for dette innebærer at framtidige forsknings- og samfunnsspørsmål bør stilles på en måte som er mer relevant for dynamikken i megaprosjekter. Hvilken type kunnskap er nødvendig for styring og evaluering av prosjekter, og hvilken type kunnskap koster mer enn den gir fordeler?
|
|---|