| Summary: | Avhandlingen undersøker møter mellom kritisk-alternative initiativ og kommunale planpraksiser i norsk byplanlegging, med siktemål om å undersøke hvorvidt, hvordan og hvorfor (ikke) de kritisk-alternative initiativene influerer og endrer etablerte byplanpraksiser hva angår byutviklingspolicy, planforståelser, planmetodikk og beslutningsprosedyrer. “Kritisk-alternative initiativ” er et konsept utviklet i og med avhandlingen for å kunne identifisere, beskrive og analysere en spesifikk form for deltagelse i byplanleggingen. Kritisk-alternative initiativ har tre hovedkjennetegn. For det første er de initiert og/eller utført av aktører utenfor formelle planpraksiser, som regel sivilsamfunnsaktører. Dette i motsetning til tradisjonelle deltagelsespraksiser som er initiert og kontrollert av planmyndigheten selv. For det andre er kritisk-alternative initiativ grunnleggende kritiske til byens byutviklingspolicy og byplanpraksiser som sådan. I forlengelsen av dette vil de for det tredje utvikle alternativ byutviklingspolicy og planforståelser. De skiller seg således også fra uformelle, aksjonsbaserte deltagelsespraksiser, hvis kjennetegn er en orientering kun mot avgrensede prosjekter og saker. Avhandlingen gjennomfører to enkeltcase-analyser, med en påfølgende komparasjon. Casene er Byutviklingens År i Tromsø og Nyhavna-Regjeringen i Trondheim. Med utgangspunkt i Maarten Hajers argumentative diskursanalyse undersøkes møtene mellom kritisk-alternative initiativ og kommunal planmyndighet, som møte mellom ulike diskursive forståelser av hva byplanlegging er, kan og bør være. Perspektivet søker å etablere forståelse for hvordan ulike aktører søker å oppnå dominans for sine diskurser gjennom argumentative og relasjonelle prosesser, samtidig som det vektlegges hvordan disse prosessene er forankret i ulike (institusjonelle) praksiser. Avhandlingen identifiserer hvorvidt og hva slags type endringer de to initiativene etablerer og analyserer hvorfor resultatene ble som det ble. Avhandlingen synliggjør to kritisk-alternative initiativ som problematiserer prosjektbasert, markedsinitiert byplanlegging, men også en forståelse av byplanlegging som kun et spørsmål om arealforvaltning og en planlegging konstituert av en regulativ logikk. Begge søker en mer strategisk, kreativ og eksperimenterende planleggingspraksis hvor et bredere aktørmangfold bidrar. På bakgrunn av de teoretiske perspektivene og den empiriske analysen foreslår avhandlingen en analytisk modell for å analysere utenfra-baserte endringsinitiativ, samt konkrete faktorer som kan være relevante for å forstå kritisk-alternative initiativers endringskapasitet utover de to casene.
|
|---|