| Summary: | Norge har jurisdiksjon overfor utenlandske fiskefartøyer. Utenlandske fiskefartøyer står for et betydelig fiske i havområdene utenfor Norge. Norges kompetanse til å håndheve forvaltningsregler for dette fisket varierer i de ulike sonene. Hovedspørsmålet som diskuteres er hvilken folkerettslig håndhevelseskompetanse Norge har overfor utenlandske fiskefartøyer. Norge som kyststat har interesse i at forvaltnings- og bevaringsreguleringer for fiskeressursene etterleves. Etterlevelse har en nær sammenheng med håndhevelse. En viss grad av håndhevelse er nødvendig for at fiskere skal overholde regelverket. Spørsmålene er hvilke reguleringer Norge kan håndheve, og hvilken kontroll- og sanksjonsmyndighet Norge har overfor brudd på reglene. Disse problemstillingene drøftes for de ulike relevante havområdene utenfor Norge: De tre 200-milssonene (Norges økonomiske sone (NØS), fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard), Gråsonen (det omstridte havområdet der Norges og Russlands økonomiske soner overlapper hverandre) og de to områdene med åpent hav som ligger opp til Norges 200-milssoner: Smutthullet i Barentshavet og Smutthavet i Norskehavet. Analysene tar utgangspunkt i internasjonale avtaler. Men også materiale som generelle rettsprinsipper, folkerettspraksis og anmodninger fra FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, er brukt som argumentkilder i diskusjonene. I 200-milssonene har Norge en tilnærmet suveren adgang til å regulere fisket og håndheve reglene. I Gråsonen, hvor deler av sonen ellers ville vært omfattet av den suverene kompetansen i 200-milssonen, gjelder et særlig regime. Norge har ikke adgang til å fastsette ensidige bevarings- og forvaltningstiltak for utenlandsk fiske. Det reguleres av Gråsoneavtalen med Russland. Gråsoneavtalen begrense håndhevelseskompetansen, ved at Norge ikke har adgang til å håndheve regelverket overfor fartøyer som fisker med russisk lisens. I Smutthavet og Smutthullet er utgangspunktet eksklusiv jurisdiksjon til flaggstaten. Stater som fisker her, har imidlertid en plikt til å samarbeide for å sikre bevaring av ressursene. De aktuelle samarbeidsorganene er NEAFC (North-East Atlantic Fisheries Commission) og NORUFI (Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon). Gjennom deltakelse i disse organene har Norge innflytelse på utformingen av forvaltnings- og bevaringstiltak i de åpne havområdene. Norge har også adgang til å foreta visse håndhevelsestiltak i disse områdene. Denne kompetansen er imidlertid begrenset, noe som til en viss grad motvirkes ved at Norge har suverenitet over sine havner. Havnestatsjurisdiksjonen kan benyttes for å fremme bevaringstiltak i Smutthullet og Smutthavet. For eksempel kan det innføres et forbud mot å lande fangst som er tatt i strid med gjeldende bevaringsregler.
|
|---|