| Summary: | Formålet med oppgaven er å undersøke tolkepraksis blant ansatte på voksenopplæringen og flyktningetjenesten, ut i fra deres perspektiv. Problemstillingen er: Hvordan påvirker ulike hindringer de ansattes tolkepraksis i voksenopplæringen og flyktningetjenesten i møter med minoritetskvinner i sårbare situasjoner? Jeg har utforsket hindringer i tolkepraksisen gjennom en detaljert tematisk analyse gjennom intervju med 7 ansatte fra tre nordnorske kommuner. Analysen identifiserer fire hovedtemaer: Ytre hindringer før møtet, hindringer i planlegging og tilrettelegging hos ansatt, hindringer i selve samtalen og betydningen av relasjonskompetanse. Disse drøftes i lys av teoretiske perspektiver fra Pierre Bourdieu om habitus og kapital (1997), Greta Marie Skaus kompetansetrekant (2024), og Øyvind Dahls teorier om interkulturell kommunikasjon (2013). Ansatte ved voksenopplæringen og flyktningetjenesten har en tolkepraksis som mangler et felles teoretisk grunnlag, blant annet på grunn av manglende implementering av lovverk og rutiner på tolkefeltet.Tolkepraksisen varierer sterkt på grunn kvalitetsstandarder regulert av lovverket, og regional tilgang på kvalifiserte tolker. Dette fører til tolkepraksiser basert på den neklete ansattes personlig erfaring og intuitiv forståelse, noe som kan svekke kvaliteten på tjenestene og forsterke ulikheter i møter med minioritetskvinner i sårbare situasjoner. Styrking av tolkepraksis kan være forbedringer i tolkeutdanning, revisjon av lovverket for tolkekompetanse, forbedring av anskaffelsesprosesser og styrking av samarbeid mellom tolker og tolkebestillere. Videre forskning kan se nærmere på hvordan ulike tolkepraksiser påvirker rettsikkerheten og kvaliteten på tolkemedierte møter. I tillegg utforske videre den komplekse dynamikken i møte mellom tolkebestiller, tolkebruker og tolken, for å sikre at alle stemmer blir hørt og forstått.
|
|---|