| Summary: | Bakgrunn: Systemisk Lupus Erythematosus (SLE) er en autoimmun bindevevssykdom som kan ramme mange ulike organsystem. Denne studien fokuserer på nyreaffeksjon i form av lupusnefritt (LN). LN er en kjent komplikasjon ved sykdommen, som i verste fall kan føre til behov for nyreerstattende behandling eller død. Å behandle ikke bare grunnsykdommen, men også LN på en best mulig måte kan derfor være avgjørende for pasientens helse, og det finnes internasjonale retningslinjer som skal sørge for dette. Formålet med denne studien var å undersøke om disse retningslinjene følges ved Revmatologisk avdeling, UNN Tromsø. Metode: I denne retrospektive observasjonsstudien, tilfredsstilte 53 pasienter inklusjonskriteriene. Disse deltagerne ble delt inn i to kohorter på hhv 10 år hver. Deretter ble tid før debut av LN, autoantistoffprofil, medikamentell behandling, og tilfeller av død sammenlignet mellom gruppene for å se om man kunne finne signifikante forskjeller. Disse analysene ble gjort i SPSS v.26.0. Resultater: Flere pasienter fikk mykofenolatmofetil (MMF) (90,9% mot 57,7%, p=0,020) og angiotensin II- reseptorblokker (ARB) (54,5% mot 15,4%, P=0,006) for LN i årene 2010-2019 (kohort 2) sammenlignet med perioden 2000-2009 (kohort 1). Det kan se ut til å være mindre bruk av azatioprin, cyklofosfamid, acetylsalisyre, angiotensin-konverterende enzym-hemmere (ACE-hemmere), diuretika og betablokkere i nyere tid, mens det virker å være en økt bruk av takrolimus, rituksimab, warfarin, direktevirkende orale antikoagulantia (DOAK), prednisolon, ARB og statiner, i kohort 2 enn det er i kohort 1. Det er riktignok kun bruk av MMF og ARB som er signifikante. Konklusjon: Det ble funnet en signifikant endring i bruk av MMF og ARB mellom kohortene, som viser at revmatologene ved UNN Tromsø har fulgt oppdaterte internasjonale retningslinjer i behandlingen mot LN. Dette vil sannsynligvis føre til at det tar lengre tid før SLE-pasientene utvikler LN, og at pasientene som utvikler LN får en bedre nyreoverlevelse.
|
|---|