En journalgjennomgang av hypofysemakroadenomer ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN)

• Main Author: Næss, Sanni Leena Sipilä
• Format: Master Thesis
• Language: Bokmål
• Published: UiT Norges arktiske universitet 2023
• Subjects: VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Endokrinologi: 774; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750::Endocrinology: 774; MED-3950; Føre; Nord-Norge
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/29700

Bakgrunn: Makroadenomer i hypofysen er relativt sjeldent og kan føre til medisinske og kirurgiske utfordringer som krever tverrfaglig oppfølging. Formålet er å få en oversikt over hypofysemakroadenomer på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) ved å kartlegge populasjonen, karakteristika av adenomene og behandlingsforløpet. Materiale og metode: Studien er en retrospektiv journalgjennomgang der man gikk systematisk gjennom journalene til pasienter som fikk diagnostisert hypofysemakroadenomer i perioden 01.06.2009-31.12.2015 og registrerte forhåndsbestemte variabler fram til 31.12.2022. Dataen ble analysert i Excel. Resultater: Av 72 pasienter ble 54% diagnostisert tilfeldig, 21% på grunn av synsbanepåvirkning, 13% på grunn av hormonell svikt og 13% på grunn av hormonell overproduksjon. En tredjedel hadde hormonell overproduksjon ved diagnosetidspunktet, der overproduksjon av prolaktin var vanligst, etterfulgt av veksthormon (GH) og adrenokortikotropt hormon (ACTH). Halvparten hadde hormonell svikt ved diagnosetidspunktet, der svikt i follikkelstimulerende hormon/luteiniserende hormon (FSH/LH) var vanligst, etterfulgt av tyreoideastimulerende hormon (TSH), ACTH, antidiuretisk hormon (ADH) og GH. I løpet av oppfølgingsperioden sank antallet med hormonell overproduksjon, mens antallet med hormonell svikt økte. 38% hadde synsfeltpåvirkning og 29% hadde subjektiv synspåvirkning ved diagnosetidspunktet. De fleste opplevde at synet ble bedre eller var uendret i løpet av oppfølgingsperioden. 42% trengte ikke behandling, 42% ble operert, 22% fikk tumorrettede medikamenter og 14% ble strålt. Av de ubehandlede makroadenomene vokste bare en tredjedel i løpet av oppfølgingsperioden. Konklusjon: Pasienter med hypofysemakroadenomer på UNN er en heterogen gruppe med ulike sykdomspresentasjoner og ulike behov for behandling og oppfølging. De fleste er insidentalomer, men en del påvises også på grunn av påvirkning av syn og hormonakser. Aktuelle behandlingsmetoder er kirurgi, medikamentell behandling og stråling, men mange trenger ...