| Summary: | Det har blitt en økende interesse fra turister som ønsker å oppleve norsk natur. Dette har gitt utspring for kommersielle turer med naturguider som skal sørge for å balansere risikoen med lærerike opplevelser. I mange land har dette resultert i et sertifiseringskrav av guider, som også er en pågående prosess på Svalbard. Det finnes ingen krav i Norge for hvem som kan drive med naturbasert reiseliv. Derfor har jeg gjennom denne studien undersøkt, i et samfunnsikkerhetsfaglig perspektiv, om sertifisering av naturguider kan være veien å gå. Dette ved å se på naturguiden gjennom tre nivåer av sikkerhet: regulering, sikkerhetsstyring og interne regler og prosedyrer. Gjennom tre forskningsspørsmål knyttet til hvert av de nivåene, svarer studien på følgende problemstilling: Hvordan kan sertifisering av naturguider påvirke sikkerheten i naturbasert reiseliv? Designet er et fenomenologiske case-studie, basert på primærdata fra åtte informanter som driver med naturbasert reiseliv. Det inkluderer fire naturguider og fire taktiske ledere med ansvaret for det daglige sikkerhetsarbeidet. Funnene i studien viser at høyt kompetente guider innehar viktige funksjoner som erfaringsoverføring, risikoformidling og håndtering av avvik og andre hendelser. Guiden blir ansett som ressurs fremfor en byrde i sikkerhetsstyringen, som bidrar til å håndtere usikkerheten i dynamiske miljøer. I disse miljøene har guidene fleksibilitet til å gode beslutninger som ivaretar sikkerheten til deltakerne. Studien konkluderer med at sertifisering av naturguider kan påvirke sikkerheten, men ikke erstatte det systematiske sikkerhetsarbeidet. For å sikre at guidene og virksomhetene har kompetansen til å styrke sikkerheten burde løsninger på både individ- og organisasjonsnivå vurderes.
|
|---|