| Summary: | De siste tiårs kraftige samfunnsutbygging har gjort presset på kulturminnene i landet større, noe som er spesielt gjeldende i byer. Forholdet mellom gammelt og nytt, hva som skal bevares og hva som ikke skal vernes, har skapt mye debatt. Vern og vekst har blitt to motsetninger, hvor det er mange ulike meninger om hva en skal satse på. Det er disse konfliktene, mellom kulturminneforvaltningen og utbyggere, som denne oppgaven tar for seg. Det blir fokusert på Tromsø hvor utbyggingen har vært stor de siste årene, noe som har ført til flere konflikter mellom de forskjellige aktørene. Hvorfor slike konflikter oppstår, er en av problemstillingene jeg prøver å få svar på. Det vil bli sett på tre utbyggingssaker i Tromsø som det har oppstått konflikt rundt for å bedre belyse hva det er som gjør at konflikten oppstår. Mye byråkrati, med lange saksprosesser, dårlig kommunikasjon mellom de ulike aktørene og et tungt og vanskelig lovverk å forholde seg til er alle faktorer som spilte inn på konflikten, men det er min hypotese at det ikke er dette som er selve roten til problemet. Et ulikt verdisyn mellom aktørene der det ikke er enighet om hva som er verdt å ta vare på eller hva som er et kulturminne, blir her vurdert som årsaken til hvorfor denne typen konflikter oppstår. De verdier som forvaltningen legger i et kulturminne, kan være svært forskjellig fra hva utbyggere eller lokalbefolkningen mener er verdifullt. Siden verdisyn er noe som er så ulikt vil det å unngå slike konflikter være svært vanskelig. Det er derimot mulig å forminske konfliktnivået. Forvaltningen og planmyndighetene bør ha gode saksrutiner, god kommunikasjon mellom alle aktørene, ha kompetanse på å vurdere plantegninger og ha et forhold til lokalhistorie. Det viktigste grepet er derimot at kulturminnebegrepet blir utvidet slik at flere verdier og meninger blir fanget opp.
|
|---|