Hjernevevsoksygenering som monitorering hos nevrointensivpasienter med traumatisk hjerneskade. En retrospektiv studie og kvalitetssikring ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø.

• Main Author: Leiros, Ragnar
• Format: Master Thesis
• Language: Bokmål
• Published: UiT Norges arktiske universitet 2018
• Subjects: VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Nevrokirurgi: 786; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750::Neurosurgery: 786; MED-3950; Tromsø; Utfall; Nord-Norge
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/25360

Bakgrunn og formål: Pasienter med traumatisk hjerneskade (TBI) har økt risiko for cerebral hypoksi som skaper utfordringer ved behandling. Tradisjonelt har trykkmåling (ICP) vært det eneste nevrointensive monitoreringsverktøyet. Ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) ble ICP i 2011 komplementert med hjernevevsoksygenering (pbtO2) for å registrere og behandle hypoksi i hjernen. Det er usikkert om innføringen av pbtO2 har ført til endring i behandlingsstrategi og pasientforløp. Formålet med denne oppgaven har dermed vært å kartlegge bruken av, komplikasjoner ved og behandlingsmessig konsekvens av pbtO2. Materiale og metode: Alle TBI-pasienter med forventet langvarig nevrointensivt forløp som var innlagt på intensivavdelingen ved UNN-Tromsø i perioden 01.01.11-31.12.16 ble retrospektivt inkludert i denne studien. Via journalgjennomgang ble det registrert antall pbtO2-kandidater, innsatte pbtO2; probe, skadetype, klinisk status ved innkomst, multitraume, komplikasjoner, behandlingsmessig konsekvens og mortalitet. Studien ble godkjent som et kvalitetssikringsarbeid av personvernombudet. Resultater: Totalt 46 pasienter var kandidater for pbtO2 hvorav 29 (63%) mottok slik monitorering. Blant TBI med pbtO2 hadde 2 av 29 (7%) komplikasjoner ved inngrepet og 12 av 29 (41%) behandlingsmessig konsekvens. Mellom TBI-gruppene med eller uten pbtO2 var det ingen signifikant forskjell ved antall multitraumer, pupilleendringer og Glasgow Coma Scale. Det var signifikant forskjell ved fordeling av kjønn, alder, og fokal nevrologiske utfall ved innkomst mellom TBI-gruppene. Totalt 3 av 29 (10%) med pbtO2 døde mens blant pasienter uten pbtO2 døde 4 av 17 (24%) (RR=2,28 og NNT=7,6). Svakheter ved rapportuttrekning og manglende mulighet for å kombinere prosedyrekode og diagnosekode i DIPS skapte utfordringer ved datainnsamlingen. Konklusjon: Det ble implantert pbtO2 hos 63 % av TBI-pasienter som var kandidater og det var tilfeldig hvem som mottok slik nevrointensiv monitorering. Det var ingen signifikant forskjell i mortalitet ...