Fysisk aktivitet, maksimalt oksygenopptak og diabetes type 2. En tverrsnittstudie basert på Aktivitetsstudien – en del av Tromsøundersøkelsen

Bakgrunn: Prevalensen av diabetes type 2 er økende globalt. Det er kjent at fysisk aktivitet og fysisk form (VO2maks) har en rekke positive helseeffekter, deriblant forhindre eller forsinke utviklingen av diabetes type 2. Det er imidlertid lite forskning på sammenhengen mellom objektivt målt fysisk...

Full description

Bibliographic Details
Main Author: Hoel, Einar Jøraholmen
Format: Master Thesis
Language:Norwegian Bokmål
Published: UiT The Arctic University of Norway 2021
Subjects:
Online Access:https://hdl.handle.net/10037/25203
Description
Summary:Bakgrunn: Prevalensen av diabetes type 2 er økende globalt. Det er kjent at fysisk aktivitet og fysisk form (VO2maks) har en rekke positive helseeffekter, deriblant forhindre eller forsinke utviklingen av diabetes type 2. Det er imidlertid lite forskning på sammenhengen mellom objektivt målt fysisk aktivitetsnivå, fysisk form og risiko for å utvikle diabetes type 2 blant friske voksne mennesker. Hensikt: Hensikten med dette prosjektet er å se på sammenhengen mellom fysisk aktivitetsnivå, fysisk form og diabetes type 2 blant friske personer i Tromsøs befolkning i alderen 40-44 år. Metode: Totalt ble 313 voksne personer (155 menn og 158 kvinner) i alderen 40-44 år rekruttert til Aktivitetsstudien i etterkant av den sjette Tromsøundersøkelsen (2007- 08). Fysisk aktivitetsnivå ble målt med akselerometer (ActiGraph) gjennom én uke, mens selvrapportert fysisk aktivitetsnivå ble angitt ved hjelp av "Saltin Grimby Physical Activity Level Scale". Fysisk form (VO2maks) ble målt på tredemølle med kriteriene 1) platå: <2.0 (ml/kg/min) økning i VO2 etter ett minutt med økende belastning og 2) RER >1.05. Markør for diabetes type 2 (HbA1c) ble målt ved hjelp av blodprøver i Tromsø 6. ANOVA og lineær- og multippel lineær regresjonsanalyse ble brukt for å finne sammenhenger mellom HbA1c og henholdsvis moderat til høyt aktivitetsnivå (MVPA), steg per dag, selvrapportert fysisk aktivitetsnivå (SGPALS) og fysisk form (VO2maks). Analysene ble gjennomført i SPSS versjon 26 og med signifikansnivå p<0,05. Resultat: Det ble funnet en signifikant sammenheng mellom fysisk form og HbA1c etter justering for alder og kjønn, men kun hos mannlige deltakere med lav fysisk form som hadde signifikant høyere HbA1c enn menn med høy fysisk form (p=0,016). Den signifikante sammenhengen forsvant ved justering for ytterligere konfunderende variabler. Resultatene viste ingen signifikante sammenhenger mellom fysisk aktivitetsnivå og HbA1c. Konklusjon: Høy VO2maks reduserer risiko for å utvikle diabetes type 2 blant menn, men ikke kvinner, i ...