| Summary: | Verneområder innehar en rekke spenninger som omhandler forholdet mellom vern og bruk, natur og kultur og lokal og sentral forvaltning. Å verne et område skaper forventninger, samtidig som at forståelsene av dem er preget av folks relasjoner til landskapet. Denne avhandlingen utforsker hvordan mangfold i vernet landskap forstås og håndteres i to verneområder i Nord-Troms, Reisa nasjonalpark og Lyngsalpan landskapsvernområde. Jeg undersøker hvilke landskapsforståelser, kunnskaper og verdier som ligger til grunn for forvaltning, næring og praksiser. For å utforske forståelser har jeg gjort deltakende observasjon, intervjuer med verneområdestyrene og forskjellige interessenter, og analysert dokumenter som forvaltningsplaner og medieomtaler. Arbeidet tar utgangspunkt i teorier om landskap, kunnskap og verdier. Disse representerer perspektiver som åpner for å utforske mangfoldet av relasjoner til verneområder, der blant annet hverdagslige, næringsmessige og byråkratiske praksiser får plass. Verneområdeforvaltningens landskapsforståelser, opinionens forestillinger om urørt villmark, verneområdene som attraksjoner og som landskap for lokal bruk og reindrift illustrerer landskapets mangfoldighet. Kun deler av dette mangfoldet får plass i planer og forvaltningspraksis som domineres av naturvitenskapelige forståelser, mens lokale landskapsrelasjoner og kunnskaper i liten grad innarbeides. Landskapsforståelsene er dessuten kontekstavhengige, produkter av tid og sted og i kontinuerlig endring. Avhandlingen etterlyser et vern som er mer prosessorientert, dynamisk og i større grad tilpasset lokale forhold. En mer helhetlig forvaltning av verneområdene vil kunne gi rom for menneskets heterogene relasjoner til landskapet. Avhandlingen etterspør dermed en mer flerdimensjonal forvaltning av de mangfoldige landskapene som verne-områdene utgjør.
|
|---|