| Summary: | I denne oppgaven har jeg undersøkt hvilke konflikter som finnes mellom reindrift og vindkraftsnæringen. Det har jeg gjort gjennom å intervjue reineiere i de respektive områdene og en representant fra Fylkeskommunen, for å forstå hvordan reindriftsutøverne opplever planprosessen som er gjort rundt vedtak som påvirker dem. Videre har jeg gjennomført en dokumentanalyse av vedtakene for konsesjon for de respektive vindkraftanleggene ved Vannøya og Kvaløya, for å se på hvilke betraktninger som er gjort i forhold til reindriften. Vi kan tydelig se at reindriftsutøvers oppfatning av hva som er bærekraftig reindrift står i kontrast til statlige oppfatninger, slik som vist av Benjaminsen og kollegaer i «samisk reindrift- norske myter» (Benjaminsen, Tor A., Eira, Inger M.G. & Sara, Mikkel N., 2016) Oppgaven redegjør for en modell av kollaborativ planlegging som staten kan bruke essensen av for å skape en modell for en mer rettferdig prosess, og dermed dempe eller hindre konflikt. Modellen for kollaborativ planlegging viser til at staten kan gå inn og fungere som stabilisator og katalysator i den debatt som preges av forskjellige virkelighetsoppfatninger, hvor en anerkjenner dimensjonen av makt, men gjør staten til en nøytraliserende faktor mellom aktørene. Oppgaven visser utfordringer ved at en har forenklet komplekse sider ved reindriften. Utfordringer som beskrives er mangelen på forståelse av hva bærekraftig reindrift er, og hvordan reinen vil bli påvirket av vindkraftutbyggingen. Til slutt ser vi en intensjon om endring i statlige avveininger, vist gjennom rammeplan for vindkraft på land i Norge, hvor de går bort fra prinsippet «bedre å be om tilgivelse enn tillatelse» (gjør vedtak på usikkert grunnlag), til «føre var prinsippet», hvor en ikke skal gjøre beslutninger på reinbeiteområdet uten en større sikkerhet om konsekvensene av vedtaket.
|
|---|