| Summary: | Sammendrag Innledning: Formålet med denne studien var å undersøke hvilke erfaringer familier har med å trekke terapien ut i naturen gjennom terapiformen «Meahcceterapiija» ved familieavdelingen ved SANKS, Samisk Nasjonalt Kompetansesenter – psykisk helsevern og rus i Karasjok. Metode: Studien er en kvalitativ studie, og det ble benyttet en fenomenologisk tilnærming. Gjennom individuelle dybdeintervjuer ble informantenes erfaringer og opplevelser samlet inn og deretter analysert ved bruk av Giorgis deskriptive fenomenologiske metode, modifisert av Malterud. Informantene var seks mødre som alle hadde deltatt i terapiformen i løpet av de siste 12 månedene. Resultater: Studien viste at «Meahcceterapiija», sett fra mødrenes perspektiv, kan sammenfattes ved følgende nøkkelkomponenter: (1) Åpne, uformelle og fleksible samtaler, (2) Aktivitet og samtale hånd-i-hånd, (3) Styrking av selvfølelse / Mestringsfokusert terapi, (4) Terapeut – pasient relasjonen / Nærhet til terapeutene, (5) Styrking av familiebåndene / Familien som ressurs og (6) Naturen som terapeutisk arena. Disse nøkkelkomponentene kan igjen deles inn i tre hovedkomponenter: (a) Kontekst, (b) Terapimetode og (c) Relasjoner, som til sammen utgjør strukturen i «Meahcceterapiija». Konklusjon: Man kan ikke trekke noen generell konklusjon angående terapimetodens generelle anvendelighet ut i fra funnene i denne kvalitatitve studien. Studien viser allikevel at for disse informantene ble behandlingsformen «Meahcceterapiija» i stor grad opplevd positivt. Funnene tyder i så måte på at terapiformen er godt tilpasset pasientgruppen den tilbys til. Terapiformen bør utvikles videre og kunnskapen fra denne studien kan brukes i det videre forbedringsarbeidet.
|
|---|