| Summary: | Studien baserer seg på 20 voksne personers fortellinger om det å leve med langvarige, ikke maligne smerter. Informantene hadde hatt smerter fra tre til over tretti år, var henvist til en smertepoliklinikk i Nord Norge for videre utredning. Studien har fokus på hvordan livet med langvarige smerter kan arte seg for enkeltmennesker. Funnene viser at smertene etablerte seg som langvarige på en gradvis og snikende måte. De okkuperte informantenes oppmerksomhet, tok deres fokus bort fra omgivelsene og gjorde dem ukonsentrerte og glemske. Smertene opptrådte episodiske på en uforutsigbar måte, brøt inn i informantenes dagligliv og fellesskap med andre, reduserte deres arbeidsevne og medførte stadige brudd i hverdagslivet. Samtidig som smertene bestemte mye av dagsorden, var de usynlige for omgivelsene. Dette bidro til en situasjon hvor mange følte seg tilsidesatt og i en uverdig posisjon i lokalsamfunnet. Informantene hadde begrenset nytte av tilbudte behandlingstiltak, og komplementær/alternativ behandling var kostnadskrevende og hadde kortvarig effekt. De hadde derfor utviklet egne individuelle strategier for å håndtere både smertene og de påtvungne endringene i hverdagen på, strategier som bar preg av det lokalsamfunnet de levde i. En av de sentrale strategiene for å normalisere livssituasjonen og opprettholde selvbilde og verdighet, var deres anstrengelser for å komme tilbake i lønnet arbeid. Flertallet av informantene la stor vekt på at de ikke godtok uføretrygd som et alternativ. De hadde erfart å få lite bistand fra helsepersonell eller andre i utviklingen av håndteringsstrategiene. Mange etterlyste faglig støtte og individuell veiledning, fortrinnsvis i lokalmiljøet. Studien frembringer pasienterfaringer som vil være av betydning for helsepersonell for å kunne utvikle mer presise behandlingstilbud som kan være til hjelp over tid for enkeltpersoner med langvarige smerter.
|
|---|