| Summary: | Som de fleste andre kommuner i Norge har Beiarn i Nordland en rik lokalhistorisk tradisjon. Denne litteraturen har utviklet seg over tid siden de første verkene ble publisert midt på 1900-tallet. Det som begynte som et enmannsarbeid utført av presten Erling Vegusdal, som mellom 1949 og 1980 skrev fem bøker om Beiarns lokalhistorie og kulturtradisjon, ble på 1980-tallet overført til et større samarbeid med etableringen av Beiarn historielag. Denne overgangen settes i forbindelse med profesjonaliseringen av lokalhistorie som disiplin på 1970-tallet, en utvikling som hadde videre sammenheng med et sosialhistorisk skifte i historiefaget for øvrig. Siden 1981 har historielaget gitt ut det årlige tidsskriftet Årbok for Beiarn. I denne oppgaven undersøkes denne litteraturen. Sentrale formål er å identifisere sentrale kjennetegn, se på hvordan litteraturen ble påvirket av profesjonaliseringen og undersøke hvordan lokalhistorien i Beiarn verdsettes, oppleves og brukes i dag. Teorigrunnlaget for denne oppgaven er forankret i historiebevissthet, historiebruk, folkloristikk og generell lokalhistorisk teori. Jeg valgte å gjennomføre akkurat dette arbeidet av flere ulike årsaker. Min interesse for Beiarn stammer fra min personlige tilknytning til bygda, ettersom min familie eier to gårder der. I tillegg gir bygdas særegne kontekster rundt produksjonen av lokalhistorie mye rom for nærmere forskning. Oppgavens metodiske rammeverk er kvalitativt, med fokus på nærlesing og tekstanalyse. Kildematerialet består først og fremst av tre av Erling Vegusdals bøker (Beiarn soknekalls historie, Atterklang fra gammeltida og Tradisjon og kulturbilder fra det gamle Beiarn), samt de fem første utgavene av Årbok for Beiarn. Andre kilder inkluderer historisk, lokalhistorisk og folkloristisk teori samt diverse oppslagsverk. Den lokalhistoriske litteraturen i Beiarn er gjennomgående kulturhistorisk, med et tydelig fokus på folkloristikk. Litteraturens mangler når det kommer til vitenskapelige ambisjoner og historiefaglige rammeverk stammer blant annet fra en kulturtradisjon som ble delvis konstruert av Erling Vegusdal. Min hovedkonklusjon at Beiarns lokalhistoriske litteratur lykkes med sine intensjoner og hensikter overfor bygdas egen befolkning, til tross for disse manglene og faglige svakhetene, og at lokalhistoriske kriterier og krav fra faglig hold tar for lite hensyn til særegne kontekster i kritikken av lokalhistorie.
|
|---|