| Summary: | Innfartsparkeringer blir i dag kommunisert som et virkemiddel for å nå nullvekstmål relatert til personbiltrafikk og klimagassutslipp, samt mål om bedre trafikkavvikling og luftkvalitet. Norsk forskning peker på at slike hensikter ikke er tydelig formidlet i strategier og beslutningsdokumenter. Norske og utenlandske transportforskere har i de siste tiårene diskutert innfartsparkeringers effekter for trafikk, klima og miljø. Utenlandske studier konkluderer med at enkelte typer innfartsparkeringer gir økt biltrafikk, mens norske studier konkluderer med at innfartsparkeringer i Norge primært gir trafikkreduserende effekt. Gjennom en litteraturstudie er formål, effekter og prinsipper for lokalisering, dimensjonering og utforming undersøkt med hensikt om å identifisere suksessfaktorer for helhetlig planlegging av innfartsparkeringer. Funn viser at en rekke suksessfaktorer bør legges til grunn i planfase, deriblant grundig kartlegging av nåværende og fremtidig bruk og brukere, arealutnyttelse, transportnett og regulering av personbiltrafikk og parkeringsmuligheter. Innfartsparkeringer bør lokaliseres lengst mulig fra sentrum, nært innfartsveg og høyfrekvente kollektivtilbud og bør ikke bidra til byspredning, regenerert trafikk, fortrenging av sentral utbygging eller utkonkurrering av mer miljøvennlige transportmetoder. En utført dokumentanalyse viser at det eksisterer veiledningsdokumenter, som i liten grad benyttes. Dette bekreftes i en casestudie av en planlagt innfartsparkering i Tromsø, hvor dybdeintervjuer viser at nøkkelpersoner har et begrenset kunnskapsnivå. Øvrige funn i casestudien peker mot at prosjektets beslutningsgrunnlag i liten grad er basert på sentrale suksessfaktorer for helhetlig planlegging av innfartsparkeringer. Funnene i casestudien kan ikke uten videre validering overføres til en generell kontekst.
|
|---|