| Summary: | Med utgangspunkt i feltarbeid fra fiskevær i Troms, samt intervjuer med flere fiskere i Troms og Finnmark, drøfter jeg det nordnorske sjarkfisket i lys av to motstridende teorier om ressurshøsting og -regulering. Den ene sier at små enheter er mer ressursvennlige enn store. I småskalaproduksjon finnes innebygde begrensninger i produksjonsmåten, dels fordi vi står ovenfor husholdsbasert produksjon og dels fordi vi står ovenfor små systemer der sosial kontroll med adgang til fiskeplasser gjør seg gjeldende. Den andre teorien sier at all naturressurshøsting ender med katastrofe dersom ikke myndighetenes kontroll er sterk. Fiskernes opptatthet av inntekter gir et uunngåelig overfiske. Avhandlingen henter støtte i den første teorien og drøfter sosiale og kulturelle trekk ved sjarkfisket som kan kalles innebygde ressurshøstingsbegrensninger. Jeg finner en rekke slike trekk; sjarkfisket skulle kunne kalles ressursvennlig og bærekraftig, men avhandlingen tar også for seg det tema at sjarkfiskets ressursvennlighet er noe som ingen har planlagt – det er ikke for å sikre naturressurser at sjarkfiskere opptrer som de gjør. Det er et iboende trekk ved en kulturell tilpasning. I avhandlingens siste kapittel kritiserer jeg forskning jeg mener har for sterk tro på småskalafiskets fortreffelighet i ressursforvaltningssammenheng. På tross av innebygd ressursansvarlighet er det vanskelig å tro at sjarkfisket kan overlates til seg selv, uten kontroll og regulering. Overlatt til seg selv i ei tid med lite ressurser, kan også sjarkfiskere overbeskatte fiskebestandene. Avhandlingen inneholder også en analyse av endringer i sjarkfisket som følge av nye reguleringer på 1990-tallet. Jeg viser hvordan en rekke av de trekk en kunne kalle ressursvennlige ikke har like gode betingelser etter at de nye reguleringene ble innførte. Fiskerikulturen endres. De innebygde begrensningene motvirkes, og vi står ovenfor et paradoks – reguleringer innført for å begrense innsatsen stimulerer i stedet til økt innsats. Denne analysen av sjarkfiske med vekt på kvalitativ informasjon om fisket, beregninger og kvantitative opplysninger, var original da den kom, og er det fortsatt i dag. Sjarkfisket er lite skrevet om i norsk og internasjonal litteratur. Avhandlingens teoretiske fokus var også utviklende for feltet: Jeg kritiserer anerkjente ressursforvaltningsteorier og -forståelser av bærekraftig naturutnyttelse, og presenterer nye perspektiver.
|
|---|