| Summary: | Fødetilbudet i Norge har vært gjennom en stor omveltning de siste tiårene der mange klinikker i distriktene har blitt stengt. Det er senere vist at det kan være trygt å drifte jordmorstyrte fødestuer i distriktene dersom det gjøres adekvat selektering av gravide ut fra risikofaktorer. På den måten kan kvinnen tilbys den beredskapen hun trenger. Er ikke den beredskapen tilgjengelig lokalt må hun reise til et sted der det finnes en fødeavdeling eller en kvinneklinikk. Problemstillingen er: Hvordan oppleves det for kvinner som bor i distriktene, å måtte reise langt for å få føde? Jeg valgte kvalitativ metode og benyttet meg av semistrukturerte intervjuer for å samle materiale. Fem kvinner ble vagt ut som informanter. De var alle bosatt i Lofoten og hadde født enten i Bodø eller i Tromsø. Resultatene viser at informantene opplevde stress i forbindelse med at de måtte reise langt hjemmefra for å føde. Avstanden gav blant annet opphav til en rekke praktiske og økonomiske utfordringer. Kvinnene som hadde barn fra før av fortalte at det verste var å forlate barnet hjemme på ubestemt tid. Kvinnene var også opptatt av fars manglende rettigheter i forbindelse med fødsel. Det å være i en større fødeklinikk i barsel ble beskrevet som stressende. Oppgaven konkluderer med at kvinners opplevelse av å føde langt hjemme fra er kompleks og sammensatt. Tryggheten ved å være hjemme faller bort. Det å være selektert som risikofødende var skremmende, men det føltes trygt for kvinnene å ha tilgang til den høyeste kompetansen dersom de skulle ha behov for det.
|
|---|