| Summary: | Denne masteroppgaven omhandler beslutningsprosessen i etableringen av Nord Norges største svømme- og badeanlegg, Tromsøbadet. Studien baserer seg på en kvalitativ metode, der jeg gjennom en casestudie har benytte meg av intervju og dokumentanalyse for å besvare oppgavens problemstilling. Jeg har analysert mine funn av prosessen sett i lys av tre beslutningsmodeller, som kan hjelpe meg å forklare min problemstilling: ¨Hvordan forløp beslutningsprosessen, og hva kan forklare utfallet med å bygge Tromsøbadet¨ Debatten om hvordan bassengstrukturen skulle være i Tromsø kommune har vært debattert siden 2004. Kommunen innså da at noe måtte gjøres, da de eksiterende bassengene trengte omfattende rehabilitering. Prosessen startet med et fokus på problemer og utfordringer som var knyttet opp til dårlig kvalitet på svømmeundervisningen, og svømmeidrettens behov for et 50 meteres basseng. Etter hvert i prosessen fikk behovene fra idretten større plass, og fokuset ble utelukkende på å etablere ett et svømme- og badeanlegg som tilfredsstilte idrettens krav til et 50 meter langt basseng. Et badeanlegg på Templarheimen blir presentert som en løsning fra partiet Høyre, som har dette som et valgkampløfte i 2011. Høyre vinner valget og det innføres samtidig parlamentarisme for første gang i Tromsø kommune. Prosessen bærer preg at ulike interesser bærer fram prosjektet, og uklar målformulering, sett i lys av den politiske forhandlingsmodellen og garbage can modellen. Idretten ønsket opprinnelig en flerbrukshall på Templarheimen, men kommunen styrer prosjektet i retning av et selvstendig svømme- og badeanlegg. Samtidig kan resultatet av etableringen skyldes hastverk i kartleggingsfasen, og fravær av administrative anbefalinger. At Høyre kom til makten i 2011, kombinert med at Tromsø innførte en parlamentarisk styringsmodell, var etter mitt syn utslagsgivende for etableringen av Tromsøbadet, da det er de som driver prosjektet fram.
|
|---|