| Summary: | Samiske barn har særlige rettigheter i kraft av sin urfolkstatus som er nedfelt i internasjonale konvensjoner og i norsk lovverk. Kommunene i det samiske forvaltningsområdet har et særlig ansvar for å ivareta disse rettighetene. Studien undersøker hvordan barnevernstjenestene i samiske kommuner operasjonaliserer begrepet urfolksrettigheter, og hvordan det gjør seg gjeldende i barnevernfaglig praksis. Det er tatt utgangspunkt i organisasjonsteorier, særlig institusjonelt og instrumentelt perspektiv. Sosialfaglige modeller og teorier er trukket inn. Undersøkelsen er basert på forskningsintervjuer med ansatte i barnevernstjenestene i tre samiske kommuner, samt fylkesmannen, Sametinget og fagfolk fra kompetansemiljøet med særlig kjennskap til samisk barnevernsarbeid. Studien har vist at både strukturelle og kulturelle forhold kan forklare det manglende samiske fokuset i barnevernstjenestene. Den har pekt at norsk lovverk bare i liten grad korrelerer med de internasjonale konvensjonene, og at samiske barns nasjonale rettigheter i barnevernstjenesten hovedsakelig er forankret i forskrift til lov. Den har synliggjort at barnevernets arbeid med samiske barn i stor utstrekning er tilfeldig, og at det er lite bevissthet om samisk kultur og samiske perspektiver i barnevernstjenestene. Studien viser at det finnes få, om noen, fagsystemer relatert til samiske barn og familier. Avslutningsvis argumenterer jeg for at det må en overordnet offentlig innsats til for å bedre samiske barns vilkår i barnevernstjenestene.
|
|---|