| Summary: | I Tromsø fikk man aldri innført den strenge kontrollen over prostitusjon som ble satt i verk i flere større norske byer mot slutten av 1800-tallet. Uttrykket «den lovbeskyttede prostitution» stammer fra debatten som knyttet seg til dette og ble brukt av enkelte som ønsket strengere tiltak mot den omstridte sexhandelen. Begrepet retter ikke bare en pekefinger mot samtidens lovgivning, men beskriver samtidig et paradoks ved politiets håndhevelse av det. Ifølge det eksisterende reglementet var nemlig virksomheten forbudt. Denne interessekonflikten dannet mye av grunnlaget for en prostitusjonsdebatt i Tromsø på 1890-tallet, og ga ringvirkninger videre ut over 1900-tallet. I både Kristiania, Bergen og Trondheim innførte strenge former for kontroll av de prostituerte kvinnene. Kontrollen foregikk blant annet ved pålagte gynekologiske undersøkelser for å avdekke smittsomme kjønnssykdommer. Slike tiltak fikk aldri fotfeste hos myndighetene i Tromsø til tross for at det ble foreslått og argumentert for også i nord. Hvorfor ble ikke kvinnene i Tromsø underlagt like retningslinjer som i andre byer? Denne avhandlingen tar sikte på å belyse flere sider av dette spørsmålet, ved å undersøke samtidens holdninger til prostitusjonen i byen. Hensikten er å finne en forklaring på hvorfor Tromsø aldri gjorde omfattende grep mot prostitusjonen.
|
|---|