| Summary: | Formålet med denne sosiolingvistiske studien var å undersøke hvordan ungdom på Svalbard snakker. Det er interessant fordi Svalbard ikke har noen lokal dialekt. Språksamfunnet på øygruppen kjennetegnes i stedet av dialektal variasjon. Den norske befolkningen på Svalbard kommer fra hele Norge, og den gjennomsnittlige botiden er kort. Hvordan orienterer man seg i dette omskiftelige miljøet som ung svalbardianer? Nettopp dette var det Brit Mæhlum ønsket å finne ut av da hun gjennomførte feltarbeidet sitt på Svalbard på slutten av 80-tallet. I 1991 disputerte hun med avhandlingen «Dialektal sosialisering – En studie av barn og ungdoms språklige strategier i Longyearbyen på Svalbard». I avhandlingen sin argumenterer hun for at fire kraftige normeringspunkt (østnorsk, nordnorsk, venner og foreldre) utgjør det sosiale rommet ungdommer på Svalbard orienterer seg i. Hvordan de plasserer seg i forhold til de ulike normeringspunktene resulterer i fire ulike språklige strategier: den interdialektale strategien, nordnorskstrategien, østnorskstrategien og foreldrestrategien. Mye har skjedd på Svalbard i løpet av de om lag tre tiårene som har gått siden Mæhlum gjennomførte feltarbeidet sitt. Det er derfor interessant og relevant å undersøke om de sosiale strategiene fremdeles er gyldige. Med utgangspunkt i problemstillingene 1) Benytter ungdommer på Svalbard seg fremdeles av de språklige strategiene Mæhlum presenterte i doktoravhandlingen sin? og 2) Hvilke årsaker kan tenkes å ligge bak informantenes språkvalg? gjennomførte jeg et etnografisk feltarbeid med metoder som blant annet observasjon og intervju. Analysen av empirien viser at alle informantene mine kan plasseres i en av de fire språklige strategiene Mæhlum presenterte, og at årsaken til informantenes språkvalg blant annet kan forklares ut fra begreper som normkraft, åpen og skjult prestisje, indeksikalitet og identitet.
|
|---|