Diagnostikk og behandling av bruddpasienter med osteoporose ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø - En kvalitetssikringsstudie

• Main Author: Rognli, Veronica Solli
• Format: Master Thesis
• Language: Bokmål
• Published: UiT Norges arktiske universitet 2018
• Subjects: VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750; MED-3950; Kvadrat; Tromsø; Nord-Norge
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/13584

Introduksjon: Osteoporotiske beinbrudd er et økende folkehelseproblem. Anti-osteoporose behandling (AOD) er lett tilgjengelig, billig og kan redusere bruddrisikoen betydelig, likevel har de fleste bruddpasienter hverken blitt undersøkt eller behandlet for osteoporose. Formålet med denne kvalitetssikringsstudien var å beskrive i) bruddtyper hos bruddpasienter over 50 år som behandles ved ortopedisk avdeling, universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), Tromsø, ii) karakteristika av bruddpasienter som var «respondere» versus «non-respondere» på invitasjon til vurdering og utredning for osteoporose, og de som var «adherente» versus «non-adherente» til AOD, og iv) andel som var «adherent» til AOD etter 3 måneder og 1 år. Materiale og metode: Norwegian Capture the Fracture Initiative har innført en standardisert behandlingsmodell for sekundærforebygging av brudd ved syv norske sykehus. Som ledd i dette er 971 pasienter over 50 år behandlet for et lav-energi brudd ved UNN, Tromsø i perioden 01.10.15-01.04.17 inkludert i en kvalitetssikringsstudie, med data fra pasientjournaler. Gruppeforskjeller ble testet i t-tester, lineær regresjon og chi-kvadrat tester. Resultater: Hoftebrudd utgjorde 1/5 av alle bruddtyper, underarmsbrudd 1/4, skulderbrudd 1/10, ryggbrudd 3-4 % og andre bruddtyper 40%. Av 971 pasienter var 480 (49 %) «respondere» som fikk utført en vurdering om de hadde behandlingstrengende osteoporose. «Respondere» var gjennomsnittlig 3,3 år yngre enn «non-respondere» (68,3 vs. 71,5 år), flere hadde komorbiditet (65,6 % vs. 56,0 %), og underarmsbrudd (28,1 % vs. 22,2 %), alle p <0,05)). Flere «adherente» enn «non-adherente» brukte AOD fra før og hadde foreldre med hoftebrudd (begge p <0,05). Blant de som startet behandling var det 213 av 331 (64 %) som fremdeles tok AOD behandling etter 3 måneder, og 171 av 331 (52 %) etter 1 år. Konklusjon: Vi fant små forskjeller mellom «respondere» og «non-respondere», og mellom «adherente» og «non-adherente» som kunne brukes til å forbedre sekundærforebygging av brudd. ...