| Summary: | De siste 20 årene har det vært en tydelig endring av skolepolitikken inspirert av en nyliberal politikk. Rundt 1990 ble målstyring det nye styringsprinsippet i hele offentlig sektor (Bjordal, 2016 s.1). Målstyring ble ikke innført i skolen på det tidspunktet, det tok noe lengre tid. I 2004 ble de nasjonale prøvene innført i norsk skole. I etterkant trådte den nye læreplanen Kunnskapsløftet (LK06) i kraft. Det er første gang i norsk skolehistorien at vi har en læreplan der kompetansemål er det styrende prinsipp. Siden 2002 har Norge deltatt i flere internasjonale undersøkelser som for eksempel PISA og TIMMS. Kvalitet i skolen debatteres ofte og et markedsorientert språk har fått hegemoni i diskursen om skolens kvalitet. Skolene måles og vurderes og det som oftest legges til grunn er kvantitative målbare resultater. Samtidig har den norske skole et bredt samfunnsmandat som kommer til uttrykk i opplæringslovens §1-1. Hvordan det brede samfunnsmandatet som skal ivareta danningsoppdraget blir ivaretatt i en mer prestasjonsorientert skole, har vært mindre debattert. Målet med denne studien har vært å undersøke hvilke endringer erfarne lærere på trinn 1.-4. har opplevd på sin skole de siste 15 årene. Og hvordan endringene kan forstås i ulike perspektiv på danning. Som teorigrunnlag har jeg valgt å benytte danningsteori av Wolfgang Klafki og Jon Hellesnes. For å gjennomføre studien, brukte jeg en kvalitativ tilnærming med semi-strukturert intervju som metode. Jeg har intervjuet syv erfarne lærere på tre ulike skoler i Tromsø. Oppsummert viser undersøkelsen at lærerne har opplevd til dels store endringer ved sin skole de siste 15 årene. Det kan tyde på at oppnåelse av kompetansemålene, elevenes kunnskapstilegnelse og testresultater og målinger kan være i ferd med å bli dominerende og at det brede samfunnsmandatet havner i skyggen.
|
|---|