Samhandling krever aktiv handling

SAMMENDRAG Bakgrunn: Samhandlingsreformen satt søkelyset på manglende samhandling som den viktigste årsaken til at mennesker med kroniske sykdommer, som nevromuskulære sykdommer, ble tapere i helsevesenet. Pasienter med nevromuskulære sykdommer har behov for langvarig oppfølging med fysioterapi. På...

Full description

Bibliographic Details
Main Author: Lie, Jon Midttun
Format: Master Thesis
Language:Norwegian Bokmål
Published: UiT Norges arktiske universitet 2016
Subjects:
Online Access:https://hdl.handle.net/10037/12743
Description
Summary:SAMMENDRAG Bakgrunn: Samhandlingsreformen satt søkelyset på manglende samhandling som den viktigste årsaken til at mennesker med kroniske sykdommer, som nevromuskulære sykdommer, ble tapere i helsevesenet. Pasienter med nevromuskulære sykdommer har behov for langvarig oppfølging med fysioterapi. På grunn av de sammensatte funksjonelle utfordringene hos pasienter i denne sykdomsgruppen veksler behandlingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det forutsetter at de involverte partene samhandler om kunnskaps- og informasjonsoverføring. Hensikt: Tilføre økt kunnskap rundt hvordan fysioterapeuter i kommunal helsetjeneste erfarer samhandling med spesialisthelsetjeneste, i dette tilfelle med Nevromuskulært kompetansesenter (NMK) ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), Tromsø. Metode og materiale: En kvalitativ studie med forankring i fenomenologisk hermeneutisk vitenskapstradisjon. Materialet er hentet inn gjennom kvalitative dybdeintervjuer av tre fysioterapeuter i kommunal helsetjeneste. Informantene er strategisk utvalgt og består av to fysioterapeuter fra privat praksis med driftstilskudd og en fra kommunal hjemmebehandling. Resultat: Studien viser at informantene i varierende grad har mottatt informasjon av epikrise og video fra NMK. Epikrisen ses på som den beste formen for kommunikasjon, mens video virker å tilføre en ny dimensjon i form av det forsterkede inntrykket gjennom bilde og lyd. Det fortelles om lite dialog mellom fysioterapeutene i kommunen og NMK både før og etter innleggelser. Forklaringen og ansvaret for dette må undersøkes nærmere hos begge parter. Forskjellige rammevilkår i arbeidsdagen kan være forklaringen på hvor mye fysioterapeutene i kommunen prioriterer å involvere seg i samhandlingen. Helseforetakene har ansvar for å gi veiledning og kommunen må organisere og lede fysioterapeutene slik at de kan få kompetanse til å løse oppgavene på vegne av kommunens ansvar. Konklusjon: Det synes å være behov for å styrke rollen til fysioterapeutene på kommunalt nivå for å få økt gjensidighet og målrettethet i samhandlingen med NMK.