| Summary: | Avhandlingen Kystkvinners liv og virke fra naturalhusholdning til enetilværelse. En verdighetsbeskrivelse fra Universitetet i Tromsø 2008, tar utgangspunkt i datamateriale og samtaler med eldre kvinner på Helgelandskysten i midt-Norge. Kvinnene er født i første halvdel av 1900-tallet og levde i fiskerbondehusholdet, en primærnæringsdrift basert på stor selvforsyningsgrad. Naturalhusholdet krevde sparsomhet, gjenbruk og resirkulering av klær og utstyr. Lite ble kastet, men en inngikk i et nytt bruksmønster eller brukshierarki. Slik ble en utslitt genser benyttet som materiale i matteveven. Næringstilpasningen med kombinasjonsdriften mellom fiske og landbruk var videreført gjennom generasjoner og familietilpasningen gikk i arv fra foreldre til barn. Kvinnene har 7-årig grunnskole og fikk dessuten den praktiske opplæringen i heime. Småbruksdriften var basert på mye kroppsarbeid og var svært væravhengig, både med hensyn til bondens arbeid på land og for fiskeren på havet. Familien hadde verken elektrisitet eller innlagt vann i huset. Arbeidsoppgavene ble tilpasset etter alder og kjønn. Kvinnene hadde ansvaret for en husholdsproduksjon med matlaging, framskaffelse av klær, fjøsstell, omsorgsoppgaver i familien og velferdsoppgaver i lokalsamfunnet. Fiskerbondehusholdet sto overfor en avvikling i løpet av 1960-tallet. I gjenreisningsarbeidet etter siste verdenskrigen i 1940-45, ble det fra nasjonalpolitisk hold satset på industrialisering og utdanningskompetanse som vekstpotensial. Statlige velferdsordninger bidro til en profesjonalisering av fiskerbondens tidligere omfattende omsorgsoppgaver for pleie av både barna og de eldre. De eldre kvinnene ser tilbake på sitt eget liv med et mangfold av arbeidsoppgaver basert på erfaringskunnskap og en multikompetanse med et verdigrunnlag som i dagens samfunn regnes som tilbakelagt. Fiskerbonden hadde et religiøst syn som kan omtales som å være naturkristen, basert på at Gud avgjør den enkeltes livsskjebne.
|
|---|