| Summary: | Oppgaven tar for seg oppkomst og utvikling av minnekulturen knyttet til Anton Johansen (1858-1929). Johansen var svenskfødt, men innvandret rundt 1860 til den lille bygda Lebesby i Finnmark. Der livnærte han seg av å være fiskerbonde, men han var også blant annet kirketjener og assistent for Statens Kartverk da de kartla Finnmarksvidda. Johansen påsto at han hadde hatt en rekke syner - eller åpenbaringer om du vil - og at Gud hadde snakket til ham. Han fikk se en rekke grusomme hendelser som skulle skje, deriblant utbruddet av 1. verdenskrig. Johansen reiste ut for å advare mot krigen før den brøt ut, men i 1913 var det ingen som ville høre på ham. i 1914, før verdenskrigen brøt ut, sendte en sambygding inn et brev til Østfinmarkens Folkeblad hvor vedkommende fortalte om Johansens syn. Brevet havnet på trykk, men skapte ingen rabalder. Etter at 1. verdensrkrig var et faktum, derimot, plukket pressen opp, hans forutsigelser, og han ble etter hvert ble han et yndet intervjuobjekt. Han selv tok også rollen som Guds sendebud alvorlig, og reiste flere ganger fra Finnmark til Kristiania, Stockholm og Berlin for å advare styresmakter. Han fikk raskt tilnavnet Lebesbymannen. Denne avhandlingen er en studie av hvordan han ble omtalt i sin samtid, og i ettertid. På slutten av 1980-tallet blomstret det dessuten opp en lokal minnekultur i Lebesby knyttet til Johansen, og avhandlingen har derfor både et nasjonalt og lokalt perspektiv.
|
|---|