Røye som langtidsvert og smittereservoar for Gyrodactylus salaris i Skibotnelva i Troms

• Main Authors: Kristoffersen, Roar, Rikardsen, Audun, Winger, Anja, Adolfsen, Pål, Knudsen, Rune
• Format: Report
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: Norsk institutt for naturforskning 2005
• Subjects: VDP::Matematikk og Naturvitenskap: 400::Zoologiske og botaniske fag: 480::Parasittologi: 484; VDP::Mathematics and natural science: 400::Zoology and botany: 480::Parasitology: 484; Arctic; Norway; Øvre; Skibotnelva; Arctic charr; Northern Norway; Røye; Troms
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/11487

Skibotnelva i Troms var lenge det eneste vassdraget i våre to nordligste fylker med infeksjon av fiskeparasitten Gyrodactylus salaris. Parasitten ble første gang påvist i 1979, og to rotenonbehandlinger i den lakseførende delen (i 1988 og 1995) har vært mislykkede. Di-rektoratet for naturforvaltning vurderer bygging av langtidssperre som et av flere aktuelle utryddingstiltak i Skibotnelva. Imidlertid er det knyttet usikkerhet til røyas rolle som mulig langtidsvert, og i så tilfelle potensiell forekomst av parasitten ovenfor vandringshinder for anadrom laksefisk. På bakgrunn av dette ble det høsten 2004 gjort kvantitative registreringer av forekomsten av G. salaris innen fiskesamfunnet i vassdraget, og prosjektet hadde følgende tre delmål: i) undersøke infeksjonen av G. salaris hos ungfisk av laks, ørret og røye i tillegg til sjørøye i lakseførende strekning, ii) undersøke om de stasjonære bestandene av røye, ørret og lake ovenfor vandringshinderet er bærere av G. salaris, og iii) undersøke infeksjonen av G. salaris hos laks, røye og ørret over flere år for å belyse deres rolle som langtidsvert for parasitten. Resultatene fra elektrofisket i 2004 i den nedre lakseførende strekningen viste at de to fangede lakseparene hadde de klart høyeste intensitetene av G. salaris (hhv. 4892 og 4804 stk.), og den lave fangsten tyder på en kollaps i bestanden etter at parasitten igjen ble påvist i vassdraget i 1998. Til sammenligning var 48 % av ung røye infisert med en gjennomsnittlig intensitet på ca. 11 parasitter/infisert fisk, mens 14 % av ørretparten var infisert med en gjennomsnittlig intensitet på 1,4 parasitter/infisert fisk. Verken hos røye eller ørret var det noen klare endringer i infeksjonen med økende størrelse. I materialet av gamfanget sjørøye (40 — 50 cm) var 10 av 15 individer (67 %) infisert med G. salaris, og et minimumsestimat av gjennomsnittlig intensitet hos disse var 7 parasitter/infisert fisk (omfatter kun tellinger på hode og finner). Ingen av de undersøkte røyene og ørretene fra den øvre delen ovenfor vandringshinderet var infisert med Gyrodactylus sp. Imidlertid var ca. 64 % av lakene herfra infisert med en Gyrodactylus-art (trolig G. lotae). Gjennomsnittlig intensitet på disse var nærmere 7 parasitter/infisert fisk. Etter siste rotenonbehandling i 1995 ble G. salaris første gang påvist i vassdraget i 1998, men da var både prevalens og intensitet hos laksunger svært lav (hhv. 12 % og 19 parasitter/infisert fisk). Allerede året etter var imidlertid alle laksungene infiserte, og gjennomsnittlig intensitet var økt til > 300. Ung røye hadde ubetydelige infeksjoner av G. salaris i 1998 og en prevalens på kun 0,5 %. Imidlertid ble det også hos røye året etter registrert en kraftig økning i infeksjonen ettersom prevalens var nærmere 90 % og gjennomsnittlig intensitet var ca. 10 parasitter/infisert fisk. I 2004 var prevalens bortimot halvert i forhold til i 1999, mens gjennomsnittlig intensitet var omtrent den samme. Ingen ørretunger ble undersøkt i 1998, men i 1999 var hele 64 % av infisert med en gjennomsnittlig intensitet på 7 parasitter/infisert fisk. I 2004 var tilsvarende estimater redusert til hhv. 14 % og 1,4 parasitter/infisert fisk. Nedgangen i infeksjonen hos røye- og ørretparr de siste fem årene har trolig sammenheng med en kraftig reduksjon i forekomsten av lakseparr som fokuseringspunkt for G. salaris i vassdraget.