| Summary: | Avhandlingen tar for seg 23 lokaliteter med til sammen 35 mangeromstufter fra Laukøya i Nord-Troms i vest, til Pechengafjorden på Kola, Russland, i øst. Tuftene er rester etter hus med 3 til opp mot 20 «rom» forbundet av ganger/korridorer omsluttet av en felles ytre vegg som markerer at rommene er del av samme bygningskompleks. Mangeromstuftene er datert til ca. 1250 – 1650 e.Kr. Mest fokus er viet perioden ca. 1250 – 1450 e. Kr., basert på de mest omfattende utgravningene av mangeromstufter, foretatt på lokalitetene Skonsvika og Kongshavn i Berlevåg kommune. Avhandlingens to mest sentrale problemstillinger er: Hvilke kjennetegn hadde mangeromshusenes arkitektur? Hvilke lokale og eksterne forutsetninger for etableringen og bruk av mangeromshusene var virksomme? Konklusjoner vedrørende begge problemstillingene tar utgangspunkt i at mangeromshusene reflekterer en ny historisk situasjon der aktører utenfra i langt større grad enn tidligere oppholdt seg langs den nordligste kysten av Norge på mer eller mindre permanent basis. Mens mangeromshusene deler enkelte trekk ved mellomaldersk byggeskikk ellers i Norge, viser de størst likhet med nordatlantisk byggeskikk, særlig den islandske. Mangeromshusenes synes å tilkomme i en kompleks kontekst preget av politisk og økonomisk rivalisering mellom norske/vestnordiske og russiske interesser, og der handel med- og skattelegging av samene sto sentralt. Utgravningsresultatene viser at elementer tilknyttet en vestnordisk tradisjon er fremtredende i materialet på Kongshavn, mens materialet fra Skonsvika tyder på russisk/karelsk tilstedeværelse. Samtidig viser begge lokalitetene tegn til inter-etnisk samhandling mellom norrøne, karelsk/russiske og lokale samiske aktører. Oppkomsten av mangeromshusene er således tolket som et materielt uttrykk for en omfattende kulturell hybridisering som fant sted i møtene mellom ulike kulturelle grupper i Nord-Troms og Finnmark i mellomalderen.
|
|---|