| Summary: | Avhandlingen viser hvordan lovverket gjenspeiler samfunnets skiftende behov og virkelighetsoppfatninger. Eksempelet som brukes for å illustrere dette, er en lovendringsprosess i fiskerisektoren. Frem til 1992 var det forbudt for utenlandske fiskere å levere fisk i norsk havn. En ressurskrise, torskekrisa i Nord-Norge på slutten av 1980-tallet, gjorde at det ble stilt spørsmål ved dette forbudet: Når norsk fiskeindustri manglet råstoff – hvorfor skulle det være forbudt å ta imot fisk fra utenlandske fartøy? Lovendringen som gjorde dette tillatt, er avhandlingens omdreiningspunkt. Studien av hvordan aktører lokalt og sentralt møtte ressurskrisen de opplevde, handler om deres robusthet og kapasitet til å finne nye løsninger når de ble utsatt for press. Overlevelse som motivasjon for innovasjon er et sentralt tema i avhandlingen. På denne måten kan en ressurskrise fungere som katalysator for endring, med andre ord: Denne formen for nød kan brukes til å skape nye lover. Analysen bygger på tankegods fra innovasjonsfaget, der fornyelse i næringslivet står i fokus, og resiliencefaget, som undersøker hvordan samfunn og økosystemer takler endring. Prosessene i forkant av lovendringen, spesielt i årene 1988-1990, er hovedtema. Disse er gransket gjennom arkivstudier og informantintervjuer. Et sentralt funn, er at prosessene kom både ovenfra-og-ned gjennom regjeringens utredningsarbeid, og nedenfra-og-opp gjennom en ny praksis som ble utviklet i Finnmark. Både markedshensyn, ressurshensyn og samfunnshensyn hadde betydning for saksforløpet. Ved hjelp av et trippel-bunnlinje-perspektiv påviser jeg at samfunnshensyn tidligere ble tillagt stor vekt i fiskeripolitikken, men at dette de siste 30 årene har mistet politisk relevans og legitimitet i forhold til ressurs- og markedshensyn. The thesis demonstrates how legislation reflects society’s changing needs and world views. The case is a legislative revision in the early 1990s, concerning fisheries. Until 1992 landings of fish catches from foreign vessels in Norwegian harbors was prohibited. When NEA cod in the late 1980s became less abundant, the legitimacy of this legislation was questioned. This is a story of adaptive capacity in coastal communities, and of agents of change, who worked actively to change legislation and thus access resources in a new way. A central finding, is that top-down- and bottom-up processes worked together to change the law, and allow for foreign landings. In this thesis, I draw on theories from innovation and resilience studies, both rooted in Schumpeter’s ideas of creative destruction. Using a triple-bottom-line perspective, I find that Norwegian fisheries policy used to be anchored in social concerns, but during the past 30 years, environmental concerns and market concerns have become dominating.
|
|---|