| Summary: | Norge har skrevet under konvensjonen om biologisk mangfold, som har som mål å restaurere 15 prosent av ødelagte naturområder innen 2020. Økt kunnskap om suksessfaktorer og utfordringer ved restaurering er viktig for å forbedre de aktuelle metodene. Vegforbindelsen E10 (Lofast 2) ble lagt gjennom et verdifullt naturområde. For å begrense inngrepets omfang ble områdene langs vegen restaurert. De ble strippet for frøbankjord før anleggsarbeidet startet, jorden ble senere ble lagt tilbake for å bidra med propaguler til naturlig revegetering. Overskudd av myrmasser, og mangel på skogsmasser, førte til at en del skogsområder ble restaurert med frøbankjord fra myr. Det ble undersøkt vegetasjonsdekke, abiotiske og biotiske faktorer for å se om restaureringsmålene var oppnådd, syv år etter restaurering. Feltarbeidet besto av 72 analyserte ruter (1m2) i 12 undersøkte transekter Transektet ble fordelt inn i tre soner (slåttesone, inngrepssone og urørtsone), med to ruter i hver sone. Urørtsonen var referanseområdet og lå i den urørte tilgrensende skogen. En canonical correspondence analysis (CCA) ble brukt for å teste effekt av sone og assosierte miljøvariabler. Målet om ingen innførte fremmede arter, og et representativt artsmangfold ble nådd. Det ble derimot påvist ulik artskomposisjon i alle tre soner. Miljøvariablene jordfuktighet, dybde på tuer av bjørnemoser (Polytrichum spp.), og mikrotopografi forklarte forskjeller mellom restaurerte områder og referanseområdet. Ulike suksesjonsstadier antas også å forklare noen av forskjellene. Vegkantvegetasjon (slåttesonen) skilte seg fra resten av det restaurerte området, trolig på grunn av kantslått og vegkroppens dreneringseffekt. Dette burde vært forventet, og restaureringsmål justert så de var oppnåelig. Viktigste anbefaling til senere restaurering er å gjøre tiltak for å forhindre at toppmassene tørker. Nye studier om 10-15 år vil gi informasjon om suksesjonsprosessene et selvregulerende økosystem. Statens Vegvesen M-NF
|
|---|