Hvordan oppleves kompetanse og kompetanseheving hos sykepleiere på Universitetssykehuset Nord-Norge?

Denne undersøkelsen belyser hvordan sykepleiere opplever kompetanse- og kompetanseheving i sin arbeidshverdag ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Metodisk er det brukt en kvalitativ tilnærming, der sju sykepleiere fra ulike avdelinger i organisasjonen har blitt intervjuet. For å best mulig få s...

Full description

Bibliographic Details
Main Author: Eidem, Linn
Format: Master Thesis
Language:Norwegian Bokmål
Published: The University of Bergen 2021
Subjects:
Online Access:https://hdl.handle.net/11250/2760720
Description
Summary:Denne undersøkelsen belyser hvordan sykepleiere opplever kompetanse- og kompetanseheving i sin arbeidshverdag ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Metodisk er det brukt en kvalitativ tilnærming, der sju sykepleiere fra ulike avdelinger i organisasjonen har blitt intervjuet. For å best mulig få svar på forskningsspørsmålene ble det benyttet individuelle semistrukturerte intervju, der deres opplevelser av fenomenet kompetanse står i fokus. Sykepleiere er en stor andel av ansatte i organisasjonen, og er de ansatte som tilbringer mest tid i direkte kontakt med pasientene. Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 påpeker at det skal legges til rette for livslang læring for å sikre tilstrekkelig kompetanse i helseforetakene – og at sykepleiere skal prioriteres i disse planene. Gjennom intervjuspørsmålene, transkribering og analysering av data krystalliserte det seg ut fire ulike hovedfunn. Disse omhandler hvordan kompetanse viser seg, hvordan kompetanseheving fungerer i praksis, dokumentasjon av kompetanse, hvordan ledelse- og tilrettelegging foregår, samt hvilke strategiske føringer og rammebetingelser for kompetanseutvikling som eksisterer og hvordan disse fungerer. Kategoriene oppstod delvis på bakgrunn av teori, og delvis i bearbeiding av materialet. Funnene viser at det er relativ lik oppfatning hos sykepleierne innenfor disse hovedfunnene – og at det er store forskjeller på hvordan det praktiseres innad i organisasjonen. Det viser seg at mange potensielle arenaer for uformell kompetanseheving i hverdagen ikke er godt nok utnyttet, og heller ikke anerkjennes som kompetanseheving. Både kultur på de ulike avdelingene, og variasjoner i fokus hos nærmeste leder er med på å avgjøre hvorvidt kompetanse generelt og kompetanseheving ses på som en viktig faktor i arbeidshverdagen. Det vil sannsynligvis være stor gevinst i å oppdatere strategier for kompetanse i organisasjonen og sikre at den er forankret i hele linja. Ikke minst må det blir satt av tid til å fokusere på systematisk arbeid omkring uformelle arenaer for ...