Lobbynasjonen mot EU – et case studie av norske organisasjoners direkte og indirekte lobbyatferd på Europaparlamentets Arktis-resolusjon (2017)

EUs interesse for Arktis har utviklet seg parallelt med Norges nordområdesatsning de siste ti årene. Selv om partene deler flere av de samme visjonene, er deler av Europaparlamentet bekymret over petroleumsaktiviteten i Barentshavet. I 2017 kom Europaparlamentet med sin fjerde Arktis-resolusjon gjen...

Full description

Bibliographic Details
Main Author: Hanssen, Margrete Løbben
Format: Master Thesis
Language:Norwegian Bokmål
Published: 2018
Subjects:
Online Access:http://hdl.handle.net/10852/67401
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-70579
Description
Summary:EUs interesse for Arktis har utviklet seg parallelt med Norges nordområdesatsning de siste ti årene. Selv om partene deler flere av de samme visjonene, er deler av Europaparlamentet bekymret over petroleumsaktiviteten i Barentshavet. I 2017 kom Europaparlamentet med sin fjerde Arktis-resolusjon gjennom en ikke-lovgivende rapport. I komitéinnstillingen var det foreslått tre punkter om at EU bør jobbe for å forby oljeboring i Arktis. Dette kom svært overraskende på norske aktører, og i fem uker drev de intenst lobbyarbeid mot Europaparlamentet. Tidligere studier har vist at europeiske interesseorganisasjoner som forsøker å påvirke EU ofte går via sine nasjonale representanter. Den inngangen har ikke norske organisasjoner, og spørsmålet er hvorvidt de prøvde å påvirke parlamentarikerne med direkte kontakt eller indirekte via paraplyorganisasjoner. Masteroppgaven tar utgangspunkt i de teoretiske perspektivene Rational Choice Institusjonalisme, Historisk Institusjonalisme og Sosiologisk Institusjonalisme. De empiriske funnene viser at flere norske organisasjoner ikke har vært borti en slik sak tidligere, noe som kan betegne det som et unikt case. Dette henger sammen med at Norge skiller seg fra store deler av EUs medlemsland når det gjelder å være en stor energinasjon. Det kan tyde på at EUs Arktis-politikk har flere elementer av innenrikspolitikk i tillegg til geopolitikk, og det skapte en usikkerhet hos enkelte organisasjoner om hvorvidt resolusjonen ville dreie seg om deres interesser. Da komitéinnstillingen var klar skjønte samtlige hva konsekvensene kunne bli, og handlet strategisk for å nyttemaksimere sine interesser. Analysen viser at flere av organisasjonene ikke har etablerte strukturer for å jobbe opp mot EUs Arktis-politikk. Utfordringen ligger i at EU ikke er tydelige på hvilke deler av Arktis sikter til, derfor måtte de kontakte de få som har vist kunnskap og interesse for regionen før. Med noen unntak, har organisasjonene dannet brede, europeiske allianser med paraplyorganisasjoner og politikere som støttet deres interesser i Arktis-resolusjonen. Det kan tyde på at indirekte atferd er svært viktig for norske aktører fra et tredjeland når de konkurrerer med andre lobbyaktører i å bli hørt i EU.