Narkotikapolitikk i praksis - Politi i møte med narkotikaovertredelser på gateplan

Temaet for oppgaven er norsk narkotikapolitikk slik den utøves i praksis av politiet på gateplan. Empirien består av intervju med ni politibetjenter som jobber med ordenstjeneste på Sentrum og Grønland politistasjon i Oslo og av dokumentanalyse av Stortingsmelding 30 (2011-2012) «Se meg! En helhetli...

Full description

Bibliographic Details
Main Author: Bastesen, Ane Elisabeth Nupen
Format: Master Thesis
Language:Norwegian Bokmål
Published: 2016
Subjects:
Online Access:http://hdl.handle.net/10852/54139
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-57260
Description
Summary:Temaet for oppgaven er norsk narkotikapolitikk slik den utøves i praksis av politiet på gateplan. Empirien består av intervju med ni politibetjenter som jobber med ordenstjeneste på Sentrum og Grønland politistasjon i Oslo og av dokumentanalyse av Stortingsmelding 30 (2011-2012) «Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk» og Politidirektoratets handlingsplan «Politiets bekjempelse av narkotikakriminalitet i perioden 2011 til 2015» (2011). Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er Lipskys begrep om gatebyråkrati (2010), som er en beskrivelse av offentlig ansatte som utøver politikk i praksis på gatenivå. Gatebyråkraters arbeidsutførelse påvirker hvordan myndighetenes politiske mål og hensikter spilles ut og hvilke resultater politikken får. Oppgavens hensikt er å se hvordan politiet, som gatebyråkrater, utøver myndighetenes narkotikapolitikk. Dette blir gjort gjennom å se hvordan politiinformantene forstår menneskene og handlingene de møter på gateplan og hvordan de handler overfor disse. Oppgaven er skrevet med en fenomenologisk tilnærming, som handler om å oppnå en forståelse av enkeltpersoners subjektive opplevelser av fenomen (Thagaard, 2011). Med dette som utgangspunkt har jeg latt informantenes fortellinger være retningsangivende for oppgavens struktur. Temaene som tas opp underveis baserer seg på det som fremkom som viktig i informantenes fortellinger. I intervjuene var det tre grupper mennesker i Oslos rusmiljø som var fremtredende hos informantene; avhengige narkotikabrukere, utenlandske narkotikaselgere og barn og unge. Informantene presenterte ulike forståelser av gruppene og ulike måter å nærme seg narkotikaovertredelsene gruppene begår. Med disse tre gruppene som utgangspunkt tar oppgaven for seg informantenes forståelser av gruppene sett opp mot myndighetenes fremstillinger av de samme gruppene, slik de vises gjennom narkotikapolitikken. Videre tar oppgaven for seg informantenes måter å handle overfor gruppene. Her trekker jeg inn relevante lover, hovedsakelig straffeloven (2005) og legemiddelloven (1994) som forbyr alle former for befatning med narkotika, for å se hvordan informantenes handlinger, autonomi og bruk av skjønn viser seg i møte med de tre gruppene. Myndighetene fremstiller svært ulike forståelser av avhengige narkotikabrukere, utenlandske narkotikaselgere og barn og unge i rusmiljøene. Oppgavens funn viser at informantenes forståelser og handlinger ligger tett opp til myndighetenes fremstillinger i narkotikapolitikken. Men informantenes forståelser av gruppene viser seg å være svært forenklet, noe som gjør at gruppene, i informantenes fortellinger, presenteres som mer forskjellige enn hva de egentlig er. Myndighetene fremstiller også svært ulike måter for politiet å nærme seg de tre gruppene på, i tråd med de ulike forståelsene som presenteres av gruppene. Igjen viser informantenes handlinger overfor gruppene at de følger myndighetenes fremstillinger og at de, i tråd med dette, handler svært ulikt overfor de tre gruppene. Informantenes autonomi og bruk av skjønn viser seg på ulikt vis i møte med de ulike gruppene. Dette blir vist både gjennom oppgaven og tatt opp som et eget tema, hvor jeg forsøker å belyse hvordan autonomi og bruk av skjønn kan forstås. I tillegg til å se til fremstillingene som presenteres politisk ser jeg avslutningsvis på hvordan narkotikakontroll på gateplan kan forstås som meningsbærende for politiarbeidet. Dette for å vise hvordan også det som gir mening i arbeidet viser seg ulikt i møte med de ulike gruppene.