Finansiering av helsetjenesten på Svalbard : En vurdering av ulike finansieringsmodeller i relasjon til organisering av helsetjenesten på Svalbard

Svalbard er et øysamfunn som ligger mellom 74 og 80 grader Nord. Det er flere små bosetninger på øygruppen hvorav den største er Longyearbyen med ca. 2100 innbyggere. Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) ved Longyearbyen sjukehus, har ansvaret for helsetjenesten på øygruppen og i farvannene omkr...

Full description

Bibliographic Details
Main Author: Hansen, Kari Schrøder
Other Authors: Sverre Grepperud
Format: Master Thesis
Language:Norwegian Bokmål
Published: 2012
Subjects:
Online Access:http://hdl.handle.net/10852/34681
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-33395
Description
Summary:Svalbard er et øysamfunn som ligger mellom 74 og 80 grader Nord. Det er flere små bosetninger på øygruppen hvorav den største er Longyearbyen med ca. 2100 innbyggere. Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) ved Longyearbyen sjukehus, har ansvaret for helsetjenesten på øygruppen og i farvannene omkring. Det er primært et beredskapssykehus, men gir også tjenester innen primærhelsetjeneste, helsetjenester i forbindelse med redningstjeneste, fysioterapi, tannhelsetjeneste og bedriftshelsetjeneste. Sykehuset er ikke et fullverdig sjukehus. Det har 7 sengeplasser, mulighet for enkel røntgendiagnostikk og laboratorieanalyser. Det kan i perioder gjøres operasjoner, men det er ikke kontinuerlig kirurgisk beredskap ved sykehuset. Største delen av aktivitetene er primærhelsetjeneste. Frem til helsereformen i 2001, ble tjenesten eid og finansiert av Staten. Sykehuset fikk en rammebevilgning samt egenandeler fra pasientene. I 2002, da sykehuset ble en del av UNN, gikk man over til en delt løsning med rammefinansiering samt innsatsstyrt finansiering. I 2011 var 27 % av inntektene aktivitetsrelatert. Dagens finansieringssystem er laget for andre organisatoriske strukturer og passer ikke til en virksomhet som Longyearbyen sjukehus, hvor samme lege yter både primær- og spesialisthelsetjeneste. Dagens praksis medfører at pasientene må betale ulik egenandel for samme tjeneste. Modellen medfører også store administrasjonskostnader uten at man har noen gevinst ved å bruke en byråkratisk modell. På grunn av samfunnets isolerte beliggenhet vil bruk av økonomiske insentiver ikke ha samme effekt på Svalbard som på fastlandet. Sykehuset har et totalansvar for helsetjenesten og pasientene kan i liten grad bruke andre helsetjenester. En tilpasset rammebasert finansiering vil kunne være en mer forutsigbar og hensiktsmessig modell. For å unngå uheldige effekter av en evt. omlegging, må arbeidet forankres på overordnet nivå. En vurdering av finansieringssystemene bør være en del av en strategisk plan for helsetjenesten på Svalbard og det bør igangsettes arbeid med å utarbeide en slik plan. Svalbard is an archipelago located between 74 and 81 degrees north. There are several small settlements on Svalbard of which the largest is Longyearbyen with about 2100 inhabitants. Longyearbyen Hospital is responsible for the health care services in the archipelago and surrounding fishing banks. The main services are emergency care, primary health care, physiotherapy, dental and occupational health with a special focus on emergency and primary health care. The hospital is not a full-fledged hospital and has only 7 beds. There are surgical capabilities, but not 24/7. Before the health care reform in 2001, the service the hospital received a fixed amount of funding from the State. In 2002, when the hospital became part of the University Hospital of Northern Norway, there was a move to a shared solution with block funding and activity-based funding. In 2011 o of activity-based funding was 27%. At Longyearbyen Hospital, there is an integrated model where the doctors give both primary health care and specialist health care. The current funding system is designed for either specialist health care or primary health care and is not suitable for the current organization at Longyearbyen Hospital. There are some disadvantages with the current practice for patient payment. The patients have to pay one price for the treatment by one doctor and another price if they are treated for the same condition by another doctor. The financial model is also a bureaucratic model with high administrative costs. Due to the isolated location of the community, the use of economic incentives will probably not result in improved care at Longyearbyen Hospital. The hospital is the only health care provider and will provide the health care service to the population regardless of any economic incentives. All in all one should consider changing the current economic model to a simpler and more predictable model. This model should be adjusted to the special local conditions. A review of the funding system should be part of a strategic plan for the health care system in Svalbard. The work has to be anchored on a superior level, preferably on a regional level.