Playing in the Spirit : Et studie av hvordan improvisasjon og tro preger en Hammond-organists musikalske tjeneste i det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet

• Main Author: Haugeplass, Audun
• Other Authors: Jon-Roar Bjørkvold
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2003
• Subjects: VDP::110; Bak; Bønn; Finnes; Føre; Harper; Haugland; Jeremy; Kalle; Kirka; Orleans; Pål; Persson; Quinton; Skille; Stemningen; Synes; Wyatt; Øret; Kirkenes
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/26989; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-8831

1 Problemstilling Gudstjenestelivet i de afrikansk-amerikanske kirkene er preget av en særegen glede, spontanitet og verdighet hvor det er rom for sterke emosjonelle uttrykk, og sang og musikk har en sentral plass i gudstjenestefeiringen: «Singing is an important part of the worship experience. Singing prepares the heart for the preached Word, comforts in time of sorrow, exhilarates and renders prasie and adoration in song to our God.» (New Hope Baptist Church, 2001). Musikerne har ansvarsfulle og utfordrende oppdrag, ved at de er med å lede menigheten inn i en lovsang- og tilbedelsesform som gir inntrykk av å være preget av orden og spontanitet: «Worship in the Black church is both ordered and free, formal and informal. There is «plenty good room» for order and spontaneity» (McClain sitert i Haugland, 1995, s. 67). Den romslige livsutfoldelsen synes å skape gode forhold for til tider ekstatiske tilbedelsesformer preget av improvisasjon og Åndens ledelse, og dette «rommet» har fanget min interesse. Gudstjenestens gang, prekenens lengde og utvelgelsen av sanger er avhengig av hvordan stemningen utvikler seg og kan raskt forandres, sangenes tempo og toneart likedan (intervju, Thomas, 27.07.02). Når møtelederne ledes i tro, er ikke gudstjenesten preget av tilfeldigheter eller kaos. Det hele foregår innenfor en religiøs tradisjon hvor ydmykhet og respekt for det hellige preger stemningen. Hammond-orgelet er et av de viktigste instrumentene i de afrikansk-amerikanske kirkene og omtales som «the workhorse of gospel music» (intervju, Sandwall, 17.04.02). Med sin særegne lyd er Hammond-orgelet med å gi gudstjenesten en helt spesiell intensitet og stemning (intervju, McClain, 28.03.02). Min lidenskap for Hammond-orgelet har ført min oppmerksomhet mot Hammond-organistene. En Hammond-organist bruker sitt instrument til å binde sammen gudstjenestens liturgiske elementer og føre menigheten inn i lovsang og tilbedelse. I sin musikalske tjeneste er han med å forberede menigheten til forkynnelsen av Guds ord, og han hjelper pastoren i formidlingen av budskapet fra Gud (ibid.). Samarbeidet mellom Hammond-organistene og pastorene synes å være preget av intuitiv dynamikk i en improvisatorisk prosess under ledelse av Den Hellige Ånd. Oppgavens fokus er rettet mot fenomenene «improvisasjon» og «Den Hellige Ånds ledelse» innenfor en kristen-rituell kontekst, med utgangspunkt i en bibelsk forståelse, og problemstillingen er som følger: «I hvilken grad og på hvilke måter preger improvisasjon og tro en Hammond-organists musikalske tjeneste i det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet?» Et fokus på musikalsk improvisasjon i forhold til tro og Den Hellige Ånds ledelse kan umiddelbart virke noe fjernt fra et musikkvitenskapelig forskningsarbeid, og problemfeltet synes ikke umiddelbart å være forenelig med akademisk språkbruk. Oppgaven har basis i en bibelsk forståelse av musikk og tilbedelse og Bibelen har vært en uvurderlig kilde i arbeidet med å forstå sammenhengen mellom musikalsk tjeneste, tro og Åndens ledelse (oppgaven gir under punkt 1.5 en grunnleggende innføring i hva og hvem Den Hellige ånd er, i samsvar med en evangelisk-luthersk troslære). Et oppgavearbeid med utgangspunkt i en kristen kontekst, inneholder elementer som overskrider grensene for hva som kan forklares eller forstås og beskrivelsene må til en viss grad sees som et vitnesbyrd om tro: «Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Hebr 11, 1). Mye av innholdet i oppgaven kan ikke forklares vitenskapelig, men bygger på tro og sterke musikalske og religiøse opplevelser. Oppgaven er ment å være et bidrag til en musikkvitenskap som har meninger, og som arbeider med et brennende engasjement for emnet på bakgrunn av egne personlige musikalske erfaringer. At den er fakta- og opplevelsesorientert, fratar hverken oppgaven, eller oppgavens problemfelt gyldighet: At opplevelser ikke kan gjøres presist rede for verken med ord eller statistikk, fratar hverken den som opplever eller hva som oppleves gyldighet. Tvert imot. Det ligger i opplevelsens vesen at den unndrar seg en fullødig beskrivelse i ord. Ikke fordi den som opplever er fattig på ord eller maktesløs. Opplevelsen er bare så mye rikere og mektigere, langt forbi ordets rekkevidde, selv for de største diktere. (Bjørkvold, 1998 b, s. 95 f). Når jeg nå skriver en vitenskapelig oppgave om dette, har det to hovedårsaker: [1] Det er musikkens mysterium, om jeg kan kalle det det, som har inspirert meg til å studere musikk vitenskapelig. Dette rommer både en fascinasjon for at musikkopplevelsen «unndrar seg en fullødig beskrivelse i ord» (ibid.): «Improvisation, it is a mystery. You can write a book about it, but by the end no one still knows what it is» (Grappelli sitert i Nachmanovitch, 1990, s. 4), og en trang til en større og rikere opplevelse og forståelse av fenomenet improvisasjon: «by investigating how musicians and participants prepare for and think about musical performance, it should be possible to gain some insight also into the nature of the improvised» (Weisethaunet, 1999, s. 144). [2] Inspirasjonen til å søke en større forståelse av oppgavens spesifikke emne finnes i opplevelsen av at Hammond-organistenes musikalske tjeneste i det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet synes å ha en vesentlig innvirkning på hele menighetens liv, deres eget inkludert. Begrepet «playing in the Spirit» er av sentral betydning for dedikerte Hammond-organister, og oppgavens emne oppleves som vesentlig for deres virke (intervju, Thomas, 27.07.02). Problemfeltet er ikke snevert ved at det ensidig undersøker en bestemt undergruppes virksomhet innenfor helheten. Hammond-organistene er sentrale aktører i det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet, og har vært og er fortsatt viktige formidlere av den afrikansk-amerikanske religiøse kulturen. Inspirasjonen til oppgavearbeidet ligger også i en tro på at oppgavens problemfelt inneholder elementer som kan være overførbare til musikalsk tjeneste innenfor andre kulturers kristen-rituelle musikktradisjoner. 2 Oppgavens rammer Oppgavens interesseområde er musikalsk improvisasjon innenfor den afrikansk-amerikanske religiøse musikktradisjonen og den felles improvisatoriske prossesen som synes å foregå mellom deltakerne i det gudstjenestefeirende fellesskapet. Den har et videre fokus enn kun forholdet mellom musikken og improvisatorens representasjoner av den og tilbyr ikke en rendyrket konsentrasjon omkring Hammond-organistenes musikalske tjeneste. Det afrikansk-amerikanske gudstjenestefeirende fellesskapet regner alle som potensielle utøvere (Small, 1987, s. 53), og det er den improvisatoriske prosessen mellom musikerne, musikkministeren (Minister of music), menigheten, koret og pastoren som har fanget min interesse. Oppgavens fokus er rettet mot «the value of the musical process» (Weisethaunet, 1999, s. 146) framfor «the musical product» (ibid.), og er et studie i musikk «in the course of performance» (Nettl sitert i Weisethaunet, 1999, s. 147). Den omhandler improvisasjon i en rituell sammenheng innenfor en kristen evangelisk tradisjon, og denne improvisasjonskunsten har ikke som mål å vekke eller tiltrekke seg oppmerksomhet, men å gi ære til Gud. Ideen til oppgaven kom etter å ha besøkt afrikansk-amerikanske kirker i USA. Mine erfaringer bygger hovedsaklig på deltakelse ved gudstjenester i og møte med mennesker fra Pleasant Green Missionary Baptist Church (Pleasant Green), Greater Harvest Missionary Baptist Church (Greater Harvest) og First Church of Deliverance (First Church) i Chicago, Illinois; New Hope Missionary Baptist Church (New Hope) og Algiers Church of God in Christ (Algiers) i New Orleans, Lousiana; Little Zion Missionary Baptist Church (Little Zion) i Jefferson, Pennsylvania; Springfield Baptist Church (Springfield) i Comer, Georgia. I Springfield fikk jeg være Hammond-organist en søndag, sommeren 1999; en opplevelse fylt av en spenning og glede som umiddelbart gav meg lyst til å lære mer om Hammond-organisters virke i rituelle sammenhenger. Denne førstehåndserfaringen, samt to lignende opplevelser i Pleasant Green og Little Zion har vært av stor verdi for mitt oppgavearbeid. Jeg har ikke vært i en enkelt menighet over lengre tid, men besøkt 16 afrikansk-amerikanske kirker i ulike deler av USA og deltatt på 25 gudstjenester. Det har vært interessant å oppleve ulike kirker og Hammond-organister, men mengdeangivelsen ovenfor indikerer ikke at oppgaven bygger på kvantitative metoder. Studiet har ikke bestått i å sammenligne Hammond-organistenes musikalske tjeneste, eller teorien og virkelighetsforståelsen som ligger bak. Jeg vil argumentere for at det er mulig å snakke om en felles afrikansk-amerikansk religiøs musikktradisjon, og det er Hammond-organisters musikalske tjeneste innenfor denne felles tradisjonen jeg ønsker å gå i dybden av (se 1.2.1). Møtene med ulike kirker og Hammond-organister har bidratt til en helhetlig forståelse av deres musikalske tjenestene sett i lys av troens perspektiv og Åndens ledelse. 3 Avgrensing Et flertall av de afrikansk-amerikanske kirkene jeg har besøkt er baptistkirker. De har en sterk betoning av frihet og en fri organisasjonsstruktur (Haugland 1995, s. 29), og på linje med flere andre afrikansk-amerikanske kirkesamfunn er baptistkirkene forenet i en gudstjenesteform med stort rom for improvisasjon og Åndens ledelse (intervju, Pheloan, 27.07.02), og har vært et egnet utgangspunkt for en utforskning av dette «rommet». I slavetiden strømmet slavene til baptistkirkene fordi «the singing and testifying fit well with black American traditions.» (Williams og Dixie, 2003, s. 128). Baptistkirkene «embraced their emotial worship» (ibid.) og representerte «a history of interracial worship.» (ibid.). Etterhvert som den afrikansk-amerikanske befolkningen organiserte sine egne kirker, synes baptist- og metodistmenigheter å ha vært blant de mest vanlige (boka «This far by faith» gir en utførlig redegjørelse for de afrikansk-amerikanske kirkenes historie), men det finnes i høyeste grad også kirker innenfor andre kirkesamfunn hvor gudstjenesteformene preges av et stort rom for både orden og spontanitet; den spirituelle kirken First Church, frimenigheten Wheaton Christian Centre (Wheaton, Illinois), St. Joan of Arch Catholic Church (New Orleans, Lousiana) og pinsemenighetene Algiers og West Angeles Church of God in Christ er noen få eksempler på dette. Sett i et historisk lys var det kirker som The Pentecostal Church, Church of God in Christ (Sanctified) og Church in Christ (Holiness) som på slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet stod for en «afrikanisering» av gudstjenestene, ved å åpne opp for afrikansk-amerikansk musikk og oppfordre til bruk av ulike instrumenter i kirkene: the Latter Rain movement began on Azuza Street in Los Angeles, California. The Pentecostal experience began to sweep the Black religious community. Black Methodists and Baptists left their churches in droves, attracted by the lively music induced by the use of the drum and tambourine. The flavor of worship of the so-called «holiness» churches provided a climate in which the authentic idiom of Black sacred music was preserved until Black Methodists and Baptists came to their senses at the beginning of World War I and reclaimed their rejected heritage. If it had not been for the Holiness Church - the Pentecostal movement among Blacks - we might have lost our unique musical tradition (Walker, 1984, s. 72). Det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet preges i dag av sterke emosjonelle følelsesutrykk og en åpenhet for et mangfold av instrumenter og stilarter. Kirkenes gudstjenestefeiring rommer varierte uttrykksformer, men «Pentecostal-», «Sanctified-», «Holiness-», «Methodist-» og «Catholic-churches» er alle representanter for det som synes å være en felles afrikansk-amerikansk religiøs tradisjon. Hammond-organistenes rolle, spillemønster og ledelsesform har vokst fram innenfor denne felles tradisjonen, men samtidig har hver enkelt Hammond-organist sin egen groove og spillemåte, og må forholde seg til sin kirkes musikalske premisser og ressurser (intervju, Pheloan, 27.07.02). Som et resultat av dette har jeg observert tydelige forskjeller i Hammond-organistenes rolle i de ulike kirkene. I kirker hvor musikken har et mer klassisk preg og det i hovedsak synges salmer, eller hvor hovedvekten ligger på en mer lovsangspreget sangform, synes ikke Hammond-orgelet å ha den samme sentrale rollen. Og i kirker hvor det ikke gjøres avvik fra liturgiens orden, ligger ikke forholdene i samme grad til rette for improvisasjon fra hverken Hammond-organisten eller menighetens side (ibid.). Oppmerksom på variasjonene, velger jeg å fokusere på det som er felles i en tilsynelatende sterk afrikansk-amerikansk musikktradisjon. First Church, Plesant Green og Greater Harvest ligger alle i en hardt belastet bydel sør i USAs tredje største by, Chicago. New Hope og Algiers ligger i områder av New Orleans hvor det ikke anbefales å ferdes etter mørkets frambrudd. Springfield ligger ute på landsbygda i sørstatene, 3 timer fra Atlanta og Little Zion ligger ute på landet i Pennsylvania i et område med en relativt liten afrikansk-amerikansk befolkning, men hvor de allikevel har sine kirker. På tross av stor geografisk avstand og ulik tilgang på ressurser, er gudstjenestene overraskende like. Den samme intense, emosjonelle atmosfæren er til stede i alle kirkene, og likhetene i uttrykksformene til pastorene og musikerne vitner om en sterk, felles tradisjon. Chicago regnes for å være gospelmusikkens hovedstad og en formidler av rike musikktradisjoner (Persson, 2003, 1. avsnitt). Sørstats-kirka Springfield er tydelig påvirket av blues, mens andre kirker jeg har besøkt i Pittsburgh, New Orleans, Chicago, Los Angeles og Atlanta har hatt større innslag av kontemporær gospel og nyere lovsangsformer. Jeg anser ikke dette for å være fundamentale forskjeller, men varierte uttrykksformer med felles røtter. Forfatter og pastor Wyatt Tee Walker synes ikke å ha noe ønske om å opprette skiller mellom ulike denominasjoner i sine bøker, men han innehar en imponerende oversikt over variasjoner i uttrykksformer (Walker, 1984, s. 65). Han setter imidlertid et skille ovenfor kirker som har forlatt den afrikansk-amerikanske kulturens musikk- og gudstjenesteformer (Walker, 1979, s. 22), noe som synes naturlig siden han skriver om den afrikansk-amerikanske religiøse musikktradisjonen, og fordi europeisk-amerikansk kirkemusikk ikke synes å gi rom for improvisasjon: «Do not improvise those compositions written in the European «classical» style - perform these as written.» (Songs of Zion, s. xvii). I problemstillingens ordlyd avgrenser jeg ikke oppgaven til bare å gjelde baptister, noe som kanskje ville være naturlig siden jeg har størst kjennskap til baptistkirker, men jeg ønsker ikke å legge begrensninger i lesernes oppfatninger av afrikansk-amerikanske menigheter. Den Hellige Ånd kaller organister til å bruke sine talenter og nådegaver på tvers av geografiske grenser og denominasjoner. Forholdene som har fanget min interesse synes ikke å avhenge av et bestemt kirkesamfunn, men av atmosfæren i den enkelte kirke. En fruktbar improvisatorisk prosess forutsetter en atmosfære fylt av godhet, fellesskap, barmhjertighet, ydmykhet og hengivenhet, noe jeg har opplevd i kirker tilknyttet ulike kirkesamfunn. Avgrensningen består i å avklare at jeg ikke pretenderer å komme med den hele og fulle sannhet om Hammond-organisters musikalske tjeneste, og jeg vil ikke påberope meg den fulle oversikt over mangfoldet i de afrikansk-amerikanske kirkene, men presentere og tolke mine erfaringer innenfor en vitenskapelig sammenheng. Møtet med det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet i blant annet baptistkirkene, har inspirert meg til å søke større forståelse omkring forholdet mellom tro og improvisasjon, og jeg håper oppgaven kan kaste et verdifullt lys over dette. Jeg vil allikevel avgrense oppgaven til kun å gjelde evangeliske kirker. Spirituelle kirker som First Church står i dag tilsynelatende for annen bibelforståelse enn jeg kan stå inne for (intervju, Sandwall, 17.04.02). Oppgavens til dels polariserende form mot vestlig musikkforståelse er satt fram med stor forsiktighet, og innebærer ikke et ønske om å se ned på andres musikkforståelse: «Black folk`s worship (praise of God) is vastly different from white folk`s worship. That is not to say that one or the other is necessarily superior or inferior to the other; only to establish difference.» (Walker, 1984, s. 1). Kontrastering kan imidlertid hjelpe til å belyse problemfeltet fra flere sider og åpne for en rikere forståelse. Målet er ikke å glorifisere det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet, eller den afrikansk-amerikanske religiøse musikktradisjonen, ved å skape et inntrykk av at forholdene der alltid er optimale. Spontanitet og improvisasjon trenger ikke være mer åndelig enn det planlagte, og mange av forskjellene er i stor grad kulturelle (intervju, Skaar, 22.05.03). Forsiktighet er forsøkt utvist i beskrivelsene av den afrikansk-amerikanske musikkulturen, siden mitt ståsted er utenfor, og preges av min vesteuropeiske forforståelse og kulturbakgrunn. Jeg er klar over at det eksisterer ulike meninger om gudstjenestens form, innhold og videre utvikling, og at enkelte kirker forlater den tradisjonelle stilen og endrer Hammond-organistens og Hammond-orgelets sentrale rolle. Oppgaven vil blant annet omhandle den åndelige-intuitive forbindelsen mellom pastoren og Hammond-organisten, og i dette samarbeidet ligger det like mange hindringer og muligheter for misforståelser som i andre mellommenneskelige relasjoner. Enkelte mennesker synes å gå dårlig sammen, og selv om viljen til samarbeid er tilstede, kan den enkeltes arbeidsmåte være så fjern fra den andres at det er nærmest umulig å bevege mot samme mål. Og desto vanskeligere er det hvis en ikke er enige om målene. Problemer kan fort oppstå dersom en ikke deler samme tro og har en ulik tilnærming til Guds ord, eller dersom en innehar sine posisjoner på bakgrunn av ønsker om for eksempel penger, makt og/eller status. Oppgaven er ikke ment å være et glansbilde, men er skrevet med et ønske om å tegne et troverdig bilde på godt og vondt av det aktuelle problemfeltet. 4 Metode Jeg har brukt tre konkrete kvalitative metoder i arbeidet med oppgavens problemfelt: dokumentanalyse, observasjon og intervju (Repstad, 1998, s. 14). Dokumentanalyse: Oppgavens problemfelt er så langt jeg kjenner til lite omtalt i litteraturen, og jeg har derfor søkt kunnskap i litteratur som belyser emnet fra andre innfallsvinkler. I oppgavearbeidets forsøk på å fortolke en kulturell kontekst og forstå menneskers handlinger innenfor den, har bakgrunnskunnskap om det afrikansk-amerikanske folkets historie og deres religiøse tradisjon vært en forutsetning: «I would suggest that anyone who wishes to understand the black man`s music should first know his history.» (Garland sitert i Haugland, 1995, s. 44). Jeg har forsøkt å tilegne meg større kunnskap om afrikansk-amerikanske gudstjenestetradisjoner, utviklingen av den afrikansk-amerikanske befolkningens religiøse musikkformer og om arven fra Afrika. Videre har jeg lest om improvisasjonskunst innenfor jazz, og på et mer generelt nivå om sammenhengen mellom improvisatoriske ferdigheter i musikalsk utfoldelse og improvisatoriske prosesser i det sosiale livet generelt. Som nevnt har oppgavearbeidet en forankring i en bibelsk forståelse av musikalsk utfoldelse og Åndens ledelse. Innholdet fra Semesteroppgave II i musikkulturforståelse er delvis bearbeidet og fungerer som en lest for hovedoppgaven, og jeg har valgt å ikke bruke kildehenvisninger til den, men derimot å flette de to oppgavenes innhold sammen. Observasjon: Litteraturen har gitt meg en nødvendig og verdifull bakgrunnsforståelse for emnet jeg skriver om, men uten tilstedeværelse på gudstjenester og konserter og fortrolige møter med Hammond-organister, pastorer og korledere, ville oppgavearbeidet mangle en nødvendig førstehåndserfaring. Gjennom observasjon, intervju og deltakelse er det skapt en nærhet til emnet jeg skriver om. Ved besøkene i de afrikansk-amerikanske menighetene har linjen mellom observasjon og deltakelse til tider vært tynn. Erfaringer er viktige for kvalitative studier og i deltakelsen i gudstjenestelivet har jeg for en stund tatt del i den afrikansk-amerikanske kulturen. Fysisk deltakelse er en svært effektiv læringsmetode; sosiale koder må knekkes, utfordringer må besvares spontant, ny musikk må læres på øret og nye rytmer forutsetter full innlevelse. Samtidig har jeg vært observatør og opplevd kollektivet utenfra. Jeg har vært til stede med en egen agenda og forsøkt å registrere hva Hammond-organistene foretar seg og hvordan de forholder seg til ulike situasjoner og hendelsesforløp. Ved tre anledninger har jeg fått spille under gudstjenester, og rollen forandret seg fra å være observatør til deltaker. Full hengivelse ligger ikke i observatørens natur, men som deltakende Hammond-organist var hengivenhet en forutsetning, hvis ikke ville all troverdighet falle bort. I kirkene har jeg blitt møtt med åpne armer, og tilbudet om å få spille har hatt basis i en felles tro. Intervju: Intervjumaterialet trekkes inn for å kvalifisere oppgavens teoretiske poenger empirisk, og utgjør en relativt stor del av oppgaven. Det empiriske materialet har fungert som et «skjekkpunkt» når det gjelder relevansen av mine erfaringer og teorier, og som supplement til oppgavens teoribasis. Intervjuene viste seg å være både anvendbare og troverdige og ble svært verdifulle for oppgavearbeidet. Møtet med informantene har utvidet min forståelse av en Hammond-organists musikalske tjeneste i det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet. Mine informanter har vært: [1] Eric Thomas er Hammond-organist i Greater Harvest. Han har også vært Hammond-organist i Fellowship Baptist Church i samarbeid med den legendariske Rev. Clay Evans, Beth Eden Baptist Church, Sweet Holy Spirit Full Gospel Church og First Church. Han har nå fått et kall til å være assisterende pastor i Greater Harvest, og kjenner både Hammond-organistens og pastorens perspektiv på deres samarbeid. Han har i tillegg god kjennskap til Hammond-orgelets historie. [2] Montage Pheloan er en dedikert ung Hammond-organist i Pleasant Green med Eric Thomas som en av sine mentorer. Han spiller også i flere andre kirker, blant annet Greater Harvest. Han er også i ferd med å bli en anerkjent gospelkomponist og produsent. Han har turnert i Norge og Sverige med bl.a. Musikklinjekoret ved Normisjons bibelskole i Oslo (Staffeldstgate) og sin mor, Elaine Pheloan. Hun er kordirigent og «the Minister of Music» i Pleasant Green, og har også vært en viktig informant og tilrettelegger. [3] Luther McClain er «the Minister of music» og erfaren Hammond-organist i New Hope. Han spiller også for andre kirker og kor, og har vært på norgesturnè sammen med SKRUK og The New Orleans Gospel Choir. [4] Peter Sandwall er blant annet musikklærer i Staffeldtsgate. Han har i kortere perioder bodd i Chicago og vært en av pianistene i First Church. Han har god kjennskap til gospelmusikken, Hammond-orgelet og de afrikansk-amerikanske kirkenes historie, spesielt i Chicago, og representerer et utenfrablikk på forholdene innenfor det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet. Samtalene med Eric Thomas, Montage Pheloan og Luther McClain var i stor grad respondentintervjuer hvor jeg søkte direkte informasjon om deres egne følelser, hensikter og oppfatninger, i tråd med en kvalitativ forskers tilnærming til svaret på spørsmålet: «Hva ser de seg selv gjøre?». Jeg ønsket å få tak i «the actor`s point of view» og finne fram til (den ofte stilltiende, underforståtte) «teorien» for en Hammond-organists musikalske utfoldelse (Repstad, 1998, s. 15 f). I samtalende møter med tre yngre Hammond organister i New Orleans og Chicago, viste det seg å være vanskelig å få en forståelse av deres «teori». De hadde et heller ubevisst og ufokusert forhold til sin egen praksis, og i et senere intervju med Peter Sandwall kunne han bekrefte at en slik manglende evne til introspeksjon ikke er uvanlig blant enkelte, gjerne unge musikere han har møtt (intervju, Sandwall, 17.04.03). Med sin unge alder og fokuserte opptreden skiller Montage Pheloan seg ut fra enkelte av sine jevnaldrende medmusikere. Eric Thomas og Luther McClain er erfarne organister med evne til å se de lange linjene, og møtet med Eric Thomas gav meg verdifull informasjon om Hammond-organistenes og Hammond-orgelets historie. I praksis var intervjuet med han både et informant- og respondantintervju (Repstad, 1998, s. 14). Samtalene med Peter Sandwall og Elaine Pheloan var i hovedsak informantintervjuer, hvor de som lokalkjente personer bidro som en form for erstatningsobservatører (Repstad, 1998, s. 13), selv om de begge også er/har vært sentrale aktører i gudstjenestelivet. 5 Avsluttende kommentar «[J]azz improvisation depends on an interaction between the musicians, the musical material and the impulse of the moment» (Weisethaunet, 1999, s. 148) skriver Weisethaunet i en oppsummering av Keith Jarrets betraktninger omkring improvisasjon i coveret til en av sine plater. Disse tre forholdene er også viktige for en Hammond-organists musikalske tjeneste, men i forsøket på å skaffe til veie en dekkende beskrivelse av de improvisatoriske prosessene innenfor det afrikansk-amerikanske gudstjenestelivet, må oppgavens perspektiv inkludere flere forhold: there are three essentials operative in the improvisational process: joy, a group experience, and a directing by the «spirit», aided by a familiarity with cultural skills. All three are evident when a congregation in the Black folk tradition lifts its communal voice in song (Mitchell sitert i Walker, 1979, s. 119). Oppgaven setter søkelys på Den Hellige Ånds ledelse og den åndelige dimensjonen i musikken, eller «the fifth element» som det omtales som innenfor hip-hop-kulturen (Opsahl, 2003, 1. avsnitt). Etter samtaler med Eric Thomas og Montage Pheloan og tilstedeværelse på gudstjenester og konserter, har min fascinasjon av den Åndelige dimensjonen i musikken blitt stadig større. Som en av gudstjenestens ledere, får Hammond-organisten være med å føre menigheten ut av hverdagens bekymringer gjennom muligheten til å uttrykke tro, tvil, håp, lengsler, sorg og glede gjennom sang, dans og bønn: «His chords, shuffles and riffs provide the basis that enables his brothers [and sisters] to cut loose and play [dance and sing] in the Spirit.» (Stone, 1999, s. 4). Når gudstjenesten er i ferd med å nå et ekstatisk intensitetsnivå og talte ord ikke lenger er tilstrekkelige, ledes Hammond-organisten av Den Hellige Ånd til å føre menigheten ut på stadig nye reiser hvor de som våger å bli med, kommer beriket tilbake, fornyet av fellesskapet med Gud. Denne utfordringen er en Hammond-organists virkelighet og kravene og mulighetene, til han og de andre musikerne blir annerledes enn for musikere i menigheter hvor gudstjenestens dagsorden følges uten avvik. En gudstjeneste med rom for improvisasjon krever større engasjement og deltakelse fra musikerne, men samtidig utløser den positiv energi og frigjør skapende krefter. En Hammond-organist må svinge med både på det indre og det ytre plan, noe som synes å påvirke den musikalske tjenesten i utelukkende positiv retning. Menighetens forventning om spontanitet stiller krav til godt gehør og stor stilfortrolighet. Videre forutsetter improvisasjon i fellesskap ydmykhet, intimitet og hengivenhet for å være fruktbar. Når organisten er seg bevisst gudstjenesten som møtepunkt mellom Gud og mennesker, hengir seg til det hellige og lar seg lede av Den Hellige Ånd, synes improvisasjon og det å spille i Ånden å gå opp i hverandre. Åndens oppgave er å gi Jesus ære, og å spille i Ånden er å være i hengiven tilbedelse og lovprisning til Jesus. Da preges en Hammond-organists musikalske tjeneste av en forening av kroppsliggjorte improvisatoriske ferdigheter og «nye» toner åpenbart av musikkens skaper. Da handler improvisasjon mer om å lytte enn selv å spille, og den musikalske tjenesten blir en tilbedelse i ånd og sannhet (Joh, 4, 24): Bli fylt av Ånden idet dere sier frem for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. (Ef 5, 18 f). Og når søndagens gudstjeneste er over og en ny uke igjen har fått begynne med et intimt fellesskap med Gud, ledes en Hammond-organist inn i nye oppgaver. Gjennom begravelser, bryllup, korøvelser, konserter, bønnemøter og hverdagslige hendelser gjøres nye erfaringer både med Guds omsorg og kjærliget, og livets brutalitet. Og alt dette forbereder en Hammond-organist til musikalske tjeneste i neste ukes gudstjeneste. Troen kommer til uttrykk gjennom sang og musikk, og bærer menighetens medlemmer gjennom ukas hendelser. Den musikalske tjenesten speiler livet - og livet speiler den musikalske tjenesten - «All life is spiritual»: There is no seperation between Sunday morning and the rest of the week. All life is spiritual and every breath is full of faith in God as an all-powerfull, ever-prescent force. It is God who sent the spirit to make the human body dance in joy; that sent the spirit to speak through true believers and affirm decisions in moment of crisis. It is God, and only God, who can confirm and redeem lost souls. (Williams og Dixie, 2003, s. 5). 6 Kilder til sammendraget Bibelen. Oslo: Det norske bibelselskap, 1985. 2. utgave. Bjørkvold, Jon-Roar (1998): Det musiske menneske. 5. utgave, 2. reviderte opplag. Oslo: Freidig Forlag. Haugland, Anne (1995): «Sing praises to the King!» Fra estetikk til eksistens et studie av musikklivet i Canaan Baptist Church. Hovedoppgave i musikkvitenskap, Institutt for Musikk og Teater, Universitetet i Oslo. Nachmanovitch, Stephen (1990): Free Play. Los Angeles: Jeremy P. Tarcher. New Hope Baptist Church (2001): URL: http://www.newhopeno.org/departments.htm [Lesedato 06.05.2003] Opsahl, Carl Petter (2003): The 5th Element of Hiphop. URL: http://carlpetter.com/5thelement/ [Lesedato 08.10.2003] Persson, David (2003): Chicago gospel. URL: http://hem.passagen.se/daveo/chicagogospel.htm [Lesedato 06.05.2003] Repstad, Pål (1998): Mellom nærhet og distanse. Oslo: Universitetsforlaget. Small, Christopher (1987): Music of the common tongue. London-Montreuli-New York: Calder Riverrun Press. Songs of Zion. Nashville: Abingdon Press, 1981. Stone, Robert L. (1999): Sacred Steel Live!. I: Sacred Steel Live!. Arhoolie 472, 1999. Walker, Wyatt Tee (1979): Somebody`s calling my name. New York. Walker, Wyatt Tee (1984): The Soul of Black Worship. New York: Martin Luther King Press. Weisethaunet, Hans (1999): Critical remarks on the nature of improvisation. I: Nordic Journal of Music Therapy, 8 (2), 1999, s. 143-155. Williams, Juan og Quinton Dixie (2003): This Far by Faith. Stories from the African American Religious Experience. New York: Harper Collins Publishers. 6.1 Intervjuer McClain, Luther 28.03.2002 Pheloan, Montage 27.07.2002 Sandwall, Peter 17.04.2002 Thomas, Eric 27.07.2002