Judith Hermanns karakterer : identitesdannelse og oppløsning i senmoderne samfunn og postmodernistisk prosa

• Main Author: Olstad, Natalja
• Other Authors: Drude von der Fehr
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian
• Published: 2009
• Subjects: VDP::041; Beck; Forenes; Hennes; Parodi; Rådet; Rene; Skille; Stemningen; Tromsø
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/26137; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-25770

”-Glück ist immer der Moment davor. Die Sekunde vor dem Moment, in dem ich eigentlich glücklich sein sollte, in dieser Sekunde bin ich glücklich und weiss es nicht. Ich habe schon viele Menschen verraten, glaube ich. Und ich finde es schön, Dinge wegen meines Äusseren zu erreichen.” (Judith Hermann. 2008, Sommerhaus, später: 158) Jeg vil i denne oppgaven fordype meg i Judith Hermanns noveller, hentet fra debutsamlingen Sommerhaus, später fra 1998 , og oppfølgeren Nichts als Gespenster utgitt i 2003 . Judith Hermann som er født i 1970, i tidligere Vest-Berlin, har mastergrad i tysk og filosofi. Hun ble akseptert ved Berliner Journalistenschule, og dro under utdannelsen til New York hvor hun skrev for den tyskspråklige avisa Aufbau. I USA begynte hennes arbeid med de første skjønnlitterære tekstene. Tilbake i Berlin jobbet hun en kort stund som free-lance journalist før hun mottok Alfred-Döblin-stipendet fra Akademie der Künste i 1997. I 1998 debuterte Hermann med novellesamlingen Sommerhaus, später som består av ni korte tekster. Samlingen høstet strålende kritikker og flere litterære priser, deriblant den prestisjetunge Kleist-prisen. Den ble oversatt til 17 språk og fikk enorm mediedekning i Tyskland. Forventningene var skyhøye til oppfølgeren Nichts als Gespenster som kom ut i 2003 og inneholdt syv lengre noveller, men anmeldelsene som fulgte var blandede og nærmet seg ofte slakt. Judith Hermann har i ettertid blitt vurdert som et medieskapt fenomen, men også som en kultforfatter. Hennes prosa passer både inn under kategorien bestselger og elitelitteratur, noe som problematiserer forfatterskapet. Som Linda Hutcheon påpeker i A poetics of Postmodernism; ”I would argue that, as typically postmodernist contradictory texts, novels like these ( The French Lieutenant´s Woman, The Name of the Rose) parodically use and abuse the conventions of both popular and élite literature, and do so in such a way that they can actually use the invasive culture industry to challenge its own commodification processes from within. And, in addition, if élitist culture has indeed been fragmented into specialist disciplines, as many have argued, then hybrid novels like these work both to adress and to subvert that fragmentation through their pluralizing recourse to the discourses of history, sociology, theology, political science, economics, philosophy, semiotics, literature, literary criticism, and so on. Historiographic metafiction clearly acknowledges that it is a complex institutional and discursive network of élite, official, mass, popular cultures that postmodernism operates in.” (Linda Hutcheon. 1988: 20-1). Hermanns forfatterskap er interessant fordi det speiler livsstilene og holdningene som preger storbymennesker i 20-35 årene, i vår samtid. Hermann er del av den nye, tyske forfatterskaren som vender oppmerksomheten bort fra fortiden preget av krig og skam, mot sitt eget liv og sin egen tid. Jeg har i min nærlesning brukt utvalgte noveller fra Hermanns samlinger. Formålet med analysen er å finne ut hvordan Hermanns karakterer under innflytelse av globaliseringsprosessene gjennomgår identitetskonstruksjon og oppløsning i tråd med utviklingen av individets identitet i senmoderne samfunn. Forholdet mellom tekst og samfunn vil bli undersøkt i lys av den franske lingvisten Dominque Maingueneaus teori om litterær diskursanalyse slik Østenstad har formidlet denne ”Diskurs er tekst integrert i sin kontekst, eller sammenføyingen av tekst og dens ”sosiale steder”, med Maingueneaus formulering, hvor ”steder” betegner posisjoner i symbolske felt (politiske, religiøse, litterære, osv), og ikke må forstås bokstavelig. Diskursanalysens objekt er ikke tekstens organisasjon eller kommunikasjonssituasjon isolert sett, men måten disse forenes på i en utsigelsessjanger, hvor ”sjanger” ikke er taksonomiske tekstklasser, men kommunikasjonsanordninger som er diskursive fordi de er språklige og sosiale samtidig. Som ”diskursiv institusjon” innebærer en sjanger blant annet at taleren og mottakeren inntar spesifikke roller og inngår underforståtte kontrakter, at talen skjer i spesielle medier, er lokalisert i tid og rom på en egnet måte, og at teksten er organisert på en typisk måte (Maingueneau. 1999a: 178).” (Østenstad. 2009: 16). Diskursanalysen innebærer at jeg ser på tekstenes samfunnsrelevans, ikke som en mimetisk avbildning av samfunnet, men som en diskursiv form for handling. Diskurs som handling skjer innenfor det globale, senmoderne samfunnets identitetsdiskurs, og bidrar dermed til å forme dette samfunnsområdet. Utviklingen av individet i senmoderne samfunn er først og fremst farget av tradisjonens fall, en økende forbrukermentalitet og narsissistisk vekst. Tendensene i individets identitetsutforming får mye å si for mellommenneskelige forhold, spesielt for kjærlighetsforholdet som ser ut til å nærme seg ”det rene forhold” . Globaliseringsprosessene jeg har lagt vekt på er blant annet den geografiske utviskingen av avstand, og som følge av den utviskingen av det eksotiske og særegne knyttet til lokalitet. Den geografiske avstandsreduksjonen og kulturhistorisk neglisjering er spesielt framtredende tematisert i Hermanns andre samling hvor byer som Tromsø, Venezia, Karlovy Vary, Berlin, og Reykjavik rammer inn handlingen og fungerer som bakgrunn for karakterene. Utviskingen av geografisk avstand danner kontrast til den økende avstanden mellom karakterene, noe som skaper en melankolsk stemning i novellene, forsterket av Hermanns språkføring. Derfor vektlegger jeg underveis forfatterens skriveteknikker og novellenes konstruksjon. Diskursanalysen avslører hvordan karaktertegningen i samtidslitteratur, og i Hermanns tekster spesielt, under globaliseringen, preges av indirekte samfunnsengasjement og kritikk. Karakterene har igjen blitt politiske individer, selv om uttrykket er passivt og udynamisk, sammenlignet med forgjengerne fra generasjonene forut. Det avdempede uttrykket gjør at prosaen oppleves realistisk. Tekstene kopierer samfunnsholdningene som formidles av aldersgruppen karakterene til Hermann tilhører, i vår egen samtid. Som en konsekvens av postmodernismen har kunsten blitt repolitisert og offentligheten har blitt et potensielt estetisk objekt grunnet vekselvirkningen mellom kunst og samfunn. Vekselvirkningen kan forståes som inkorporering av ikke-kunst i kunsten, og inntakelse av samfunnsanalyser i kunstteori. Samfunnet og offentligheten er ikke lengre kunstnøytrale størrelser utenfor kunsten. Møtet mellom kunstteorien og sosialfilosofien utgjør postmoderne kunstteori . Min tese er bygget opp rundt hvordan litteraturen iscenesetter en av de mest utbredte formene for iakttakelse i dag: nemlig det å iaktta selvet. Litteraturen transplanterer andre systemers måter å iaktta selvet på, den snylter blant annet på kulturindustriens personfokus, medisinens, psykiatriens og de nye teknologienes måter å observere mennesket på. Litteraturen, og kunsten generelt, objektiverer selviakttakelse ved å iverksette den eksperimentelt. Den gjør det ikke ut fra de prosedyrer som styrer andre disipliner, men som et kunstnerisk eksperiment. Selviakttakelsesprosedyrene i kunsten blir derfor eksperimentelle av en særlig art. De er ikke forpliktet i forhold til de konkurrerende systemenes logikker. Litteraturen blir derfor et interessant sted å utforske kunnskapens og individets konstituerende operasjoner i et samfunn, det som gjør kunnskap til kunnskap og individer til individer, til borgere, til et selv: seg selv . Analysen består av fire deler. Den første delen gjør rede for miljøet skildret i Hermanns tekster ved hjelp av en parallellisering til reelle prosesser gjennom historien og i vår samtid, under kapittelet ”Historikk og miljø”. For å beskrive disse prosessene støtter jeg meg på sosiologene Ulrich Beck (1944), Anthony Giddens (1938) og Zygmunt Bauman (1925). Jeg vil med andre ord se på konteksten Hermanns tekster inngår i. Ved å foreta en diskursanalyse for å finne koblingen mellom ulike diskurser, vil det bli klart hvordan Hermanns tekster håndterer senmoderniteten. En av senmodernitetens prosesser er en eskalerende globalisering og dens innvirkninger på vårt sosiale miljø og individualitet. Her vil jeg vektlegge hvordan Hermanns tekster fanger opp og speiler denne utviklingen. Miljøskildringen vil hjelpe til å belyse karakterenes motivasjon og handlingsatferd, eller fraværet av den. Jeg foretar underveis historiske tilbakeblikk på de samfunnsendringene som etter min mening har vært med på å forme den tyske skjønnlitteraturen til det den er i dag. Slike viktige hendelser er blant annet postmodernismens framvekst og normaliseringsprosessen av republikken Berlin. En dypere granskning av postmodernismen er viktig for analysen fordi den hviler på en forestilling om at en hver forståelse er avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. I min undersøkelse plasserer jeg Hermanns tekster i nettopp disse tre kontekstene. Hermanns noveller har blitt betegnet som postmodernistisk pop-litteratur, og det er derfor på sin plass å definere begrepet. Den postmodernistiske litteraturen leker med ulike virkelighetsmodeller, skrivesett og litterære konvensjoner med vekt på ironi, parodi og illusjonsbrudd, hvorpå forfatteren ofte er innblandet i fiksjonsuniverset som et selvrefererende virkemiddel. Disse skrivetekniske virkemidlene blir ofte benyttet av Hermann, og er med på å danne hennes litterære utrykk. Under avsnittet om postmodernismen legger jeg særlig vekt på et intervju med den amerikanske litteraturprofessoren Fredric R. Jameson, som er opptatt av å skille mellom postmodernisme og postmodernitet, og fordi han ikke ser postmodernitet og globalisering som en atskilt prosess. Historiske omveltninger som normaliseringen av Tyskland belyser stemningen som rådet blant etterkrigsgenerasjonen, og forklarer utviklingen i den tyske litteraturen fram til i dag, blant annet litteraturens vending bort fra fortiden og konsentrasjonen rundt selvet. I det andre kapittelet, ”Karakterenes samspill”, ser jeg på karaktertegningen ved å analysere de fiktive personenes relasjoner seg i mellom. I mine øyne lar karakterene seg best gjennomskue ut fra tre vesentlige forhold tematisert i Hermanns to samlinger; slektsforholdet, vennskapsforholdet, og kjærlighetsforholdet. Forholdet til foreldre og slekt vil bli skildret ved hjelp av ”Rote Korallen” og ”Ende von Etwas”. Novellen ”Ruth (Freudinnen)” vil utgjøre rammen for analysen av venninneforholdet, mens valget falt på novellene ”Sonja” for å utdype Hermanns skildring av kjærlighetsforholdet, hvor fraværet av kjærlighet uten tvil innehar størst plass i tekstene. Formålet med en relasjonsanalyse er å undersøke hvorvidt karakterenes identitet bygges- eller løses opp i samhandling med andre. I første kapittelet er fokuset rettet mot identitetskonstruksjoner og oppløsninger knyttet til globaliseringsprosessene. Globaliseringen og forandringer i selvidentitet utgjør to poler i dialektikken mellom det lokale og det globale under senmoderninteten. I andre kapittel går jeg gjennom konsekvensene globaliseringen har for utformingen av relasjoner knyttet til fortellerne eller protagonistene i tekstene. Her tar jeg utgangspunktet i blant annet kjønnsteoretikeren Judith Butler for å kartlegge kjønnsmessig performativitet, og filosofen Mario Perniola for å vise hvordan organisk seksualitet blir erstattet med en uorganisk, nøytral seksualitet som er løsrevet fra naturen, en seksualitet som forholder seg likegyldig til utseende, alder, kjønn og form. Relasjonene mellom Hermanns kvinnelige protagonister og de mannlige karakterene er ofte innviklet, fordi de mannlige karakterene ser ut til å besitte mangefasetterte roller. De har aldri kun én konkret funksjon, men flyter på uklare og udefinerte grenser mellom kjærester, kompiser, eller forhenværende elskere, hvorpå en av tilknytningene kommer til å dominere. Mye av grunnen til at de mannlige karakterenes rolle forblir uavklart kan tilskrives protagonistenes ubesluttsomhet og uvirksomhet. Jeg spør: Kan man etter en nærmere undersøkelse også påvise at de mannlige karakterene er handlingslammet, og hva betyr i tilfelle inaktiviteten? I den tredje delen griper jeg igjen fatt i miljøskildringen. Her tar jeg for meg den melankolske stemningen som preger tekstene. Stemningsanalysen gjennomført i dette kapittelet viser at den melankolske stemningen ikke bare er knyttet til karaktertegningen, men også til Hermanns naturbeskrivelser. Beskrivelsene av lyset, været og årstidene ser ut til å være en viktig indikator på karakterenes følelser, og det er via naturbeskrivelsene Hermann evner å formidle melankolien til sine lesere. Under innflytelse av globaliseringsprosessene gjennomgår Hermanns karakterer identitetsoppløsning- og konstruksjon. Oppløsningen av identitet kjennetegnes ved at karakterene velger å distansere seg fra viktige hendelser som utspiller seg i deres liv, og fra menneskene de elsker. Uten dramatikk, forsvinner de ut av fortellingene eller ut av hverandres liv i stedet for å tilpasse seg eller innrette seg etter hverandre. Det er som om utvendig samfunnsinnflytelse og sjelelige dilemma gjør karakterene handlingslammet, men også i stand til å akseptere livet med alle sorger og gleder det innebærer, uten å rokke ved deres integritet. Det er nettopp denne løsrivelsen fra enten hverandre eller fra fortidige hendelser som manifesteres som dannelse av ny og uavhengig identitet.