"En vandrer søker mot øst" : Knut Hamsuns vandrertrilogi i et buddhistisk perspektiv

• Main Author: Altinius, Ronald Nilsen
• Other Authors: Odd Inge Langholm
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2001
• Subjects: VDP::041; Finnes; Pedersen; Verket; Nordland; ren
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/25921; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-7857

Utgangspunktet for denne oppgaven har vært å undersøke Knut Hamsuns forhold til den østlige verden. Med tanke på hvilken innflytelse østlig mentalitet og tenkning har hatt på hans diktning har jeg tatt et utgangspunkt i de idéhistoriske strømningene som går ved siden av hans forfatterskap. Dette for å kunne undersøke relevante linjer i forhold til hva og hvem som kan ha bidratt til å stimulere hans interesse for Østen. I Hamsuns stadige utforskning av forholdet natur/kultur, knyttet han Orientens være og tenkemåte til et livssyn han selv tilstrebet, men som han mente Vesten var i ferd med å miste. Ved å påpeke sentrale spor av østlig tankegods som finnes gjennom verket fra Sult til Ringen Sluttet, har jeg forsøkt å systematisere anvendelsen av det østlige inn i forskjellige kategorier. Grovt sett omhandler dette i første fase fremstillingen av Østen som en ren eventyrverden, en forestilling Hamsun hadde til felles med en rekke andre vestlige forfattere rundt det forrige århundreskiftet. Etter denne perioden skjer det et skifte i Hamsuns syn på Østen, som sammenfaller med hans egen reise mot Orienten i 1899. Fra og med reiseskildringen I Æventyrland, fokuserte forfatteren fortsatt på det annerledelse ved det orientalske, men nå i et mer tilstrebet historisk og oppriktig syn. Dette gir seg gjenklang i både dikt, drama og romaner. Sentral er også den delen av Hamsuns polemikk som i brev og artikler inneholder et forsvar for en spesifikk østlig etikk. Noe som igjen innbefatter en vektlegging av et nøysomt antimateriralistisk livssyn innbakt i et føydalistisk samfunnssystem, som forfatteren kjente det fra barndommens Nordland Hamsuns første vandrertrilogi; Under Høststjærnen, En vandrer spiller med Sordin og Den sidste Glæde, leses inn som et mellomspill i hans forfatterskap. Her finnes vandreren som søker tilbake til sine røtter, en skikkelse som bærer i seg den intuitive og transcendentale søken som har preget verkets forgjengere, men som ikke lenger har deres vitale energi. Vandrertrilogien kan som sådan sees som et oppgjør med Hamsuns eget liv som forfatter. Vandreren og dikteren Knut Pedersen blir et litterært eksperiment over muligheten av å søke tilbake til det som engang var. Resultatet bunner ut i det pessimistiske samfunnssynet som preger Den sidste Glæde; og som et resultat av en trilogi skrevet til veis ende. På meningsplanet innebærer dette en kulminasjon av Knut Hamsun vis à vis Knut Pedersen, noe som både avisartikler og brev er et vitnesbyrd om. Denne pessimismen har også en annen side. Den blir et utrykk for vandreren som etter å ha nådd sitt mål er preget av møtet med allnaturens endelige åpenbaring. Erkjennelsen over tilværelsens tomhet vis à vis det å kjenne seg som et ledd i lenken av det store altet, har sin klangbunn i en østlig livsforståelse. Dette er igjen med på å etablere en relevans for å se den litterære figur Knut Pedersens utvikling under lupen av en tradisjonell buddhistisk vandring mot et begjærets nullpunkt. Mot et Nirvana som tangerer en buddhistisk forståelse av termen, og som vandreren kan finne, men som forfatteren i ham ikke kan etterleve. Ut fra et slikt perspektiv kan Knut Hamsuns første vandrertrilogi videre leses som en innledning til f.eks. Axel Jensen og Jack Kerouac`s forfatterskap, hvis litterære helter gjenspeiler noe av innholdet i den østlige søken som Knut Pedersen representerer.